Abbasidene
kalifen i Bagdad / From Wikipedia, the free encyclopedia
Abbasidene er det dynastiske navnet som vanligvis gis kalifen i Bagdad, det andre av de to store muslimske kalifatene i det arabiske riket som fortrengte Umayyaddynastiet, bortsett fra al-Andalus. I populærvitenskap beskrives gjerne deres tid som den islamske gullalderen.
Dynastiet ble etablert av etterkommere av Muhammeds yngste onkel, Abbas ibn Abd al-Muttalib og dets hovedstad var Harran fra år 750, og flyttet hovedstaden i år 762 fra Damaskus til Bagdad, etter at byen var blitt grunnlagt samme år av kalif Abu Jafar al-Mansur.
Den kanskje mest kjente av dynastiets herskere var Harun al-Rashid, som ofte nevnes i det kjente litterære verket Tusen og en natt. Dynastiet blomstret i om lag 200 år, men kom etter hvert i skyggen av den tyrkiske hæren som det hadde etablert, mamelukkene. 150 år etter at kalifatet hadde fått kontroll over Persia ble det gradvis tvunget til å avgi kontroll til lokale emirer, som bare formelt anerkjente kalifatets overherredømme og Al-Andalus til en etterkommer av Umayyaddynastiet. Abbasidenes styre endte i 1258 da den mongolske fyrsten Hulagu Khan erobret og plyndret Bagdad, og lot slå ihjel kalifen Al-Musta'sim. Selv om de fortsatte å påberope seg autoritet i religiøse spørsmål fra Egypt, så hadde dynastiets sekulære maktbase forsvunnet. Etterkommere etter abbasidene er blant annet stammen al-Abbassi som lever nordøst i dagens Irak, i byen Tikrit.
Abbasidene fortsatte fra 1261 å besitte kalifverdigheten helt til osmanene fengslet den siste kalifen Al-Mutawakkil III i år 1517. Da tilfalt tittelen kalif den tyrkiske sultanen i Konstantinopel.