Babels tårn
mytisk tårn fra Første Mosebok / From Wikipedia, the free encyclopedia
Babels tårn (hebraisk: מִגְדַּל בָּבֶל, Migdal Bavel) er en etiologisk fortelling i Første Mosebok[1] i Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) som skal forklare hvorfor verdens folk snakker forskjellige språk.[2][3][4] I henhold til fortellingen snakket en forent menneskehet i generasjonene etter den store oversvømmelsen (syndfloden) et enkelt språk og utvandret østover til de kom til landet Sinear (hebraisk: שִׁנְעָר, Šinʻar). Der bestemte de seg for å bygge en by og et tårn som var høyt nok til at det strakte seg opp og nådde himmelen. Gud observerte deres by og deres voksende tårn, forvirret deres språk slik at de ikke lenger kunne forstå hverandre, og spredte dem over hele kloden.
En del forskere har knyttet Babels tårn med kjente byggverk, mest kjent er Etemenanki, en ziggurat (trappepyramide) dedikert den mesopotamiske guden Marduk, som ble reist av Nabopolassar i byen Babylon ca. 610 f.Kr.[5][6] Den store zigguraten i Babylon var 91 meter høy, et mektig byggverk i sin tid. Aleksander den store beordret den revet ca. 331 f.Kr. som forberedelse for et byggverk som hans tidlige død forhindret.[7][8] En fortelling i Sumer med tilsvarende elementer som i den senere bibelske fortellingen er fortalt i en tekst fra en gang på 2000-tallet f.Kr. og har fått den moderne tittelen «Enmerkar og herren av Aratta».[9] Babel og dens avledning «babelsk» har gått inn i norsk språk i betydningen «stor forvirring; mye ståk (særlig av prat), slik at det ikke er ørenslyd å få».[10]