Bindingsenergi
From Wikipedia, the free encyclopedia
Med bindingsenergi for en substans eller et stoff mener man den energien man må tilføre det for at det skal gå fra hverandre i sin enkelte bestanddeler. Begrepet ble først benyttet innen kjemi for å angi energien som holder forskjellige atom sammen i et molekyl. Det kan også anvendes på den energi som må tilføres for å overføre samme substans fra en fase til en annen. Et eksempel er fordampningsvarmen som trenges for å forandre vann fra en væske til en gass. De fleste kjemiske bindingsenergier er av størrelsesorden 1 eV som er en karakteristisk energi for et elektron i et atom.
Kjernefysiske reaksjoner har mange likhetspunkter med kjemiske reaksjoner. Bestandelene til en atomkjerne er nukleoner som kan være protoner eller nøytroner. De blir holdt sammen av den sterke kjernekraften. Denne har en meget kort rekkevidde og virker bare innenfor atomkjernen. Bindingsenergien for en atomkjerne er definert ved den energien som må tilføres en atomkjerne for å splitte den opp i frie protoner og nøytroner og er typisk 2-8 MeV per frigjort nukleon. Disse energiene er derfor av størrelsesorden en million større enn energiene som opptrer i kjemiske reaksjoner og utnyttes i atomkraftverk.