Kong David
konge av det forente kongedømme Israel / From Wikipedia, the free encyclopedia
David[lower-alpha 1] var den andre kongen av det forente kongedømme Israel i henhold til Bibelen. Han er beskrevet som rettskaffen konge, skjønt ikke uten feil, dessuten også etter sigende en stor kriger, musiker og poet, tradisjonelt tilskrevet mange av salmene som er gjengitt i Salmenes bok. David skal ha hersket i 44 år. Hans liv og styre er beskrevet i Samuelsbøkene og Første krønikebok. I Andre Samuelsbok[3] fortelles det at Gud var så tilfreds med David på slutten av hans liv at han lovet at Davids ætt skulle vare evig. Innen jødedommen mener man at Messias vil være av denne ætten.
David av Israel Konge av Israel og Judea | |||
---|---|---|---|
Født | ca. 1040 f.Kr. Betlehem | ||
Død | ca. 970 f.Kr. Jerusalem | ||
Beskjeftigelse | Gjeter, hersker, lyriker, krigsherre, instrumentalist, monark | ||
Embete | |||
Ektefelle | Mikal, datter av Saul, Akinoam, Abigajil, Ma’aka, Haggit, Abital, Egla og Batseba. | ||
Partner(e) | Abisjag | ||
Far | Isai[1] | ||
Mor | Nitzevet[2] | ||
Søsken | Eliab Sjima Abinadab Seruja Abigajil | ||
Barn | Absalom, Amnon, Tamar og Salomo som ble hans etterfølger | ||
Nasjonalitet | Det forente kongedømmet Israel | ||
Gravlagt | Davids by Jerusalem | ||
Regjeringstid | over Judea ca. 1010 - 1003 f.Kr.; over Judea og Israel ca. 1003 - 970 f.Kr. | ||
David er således en av de viktigste personene i Israels historie.[4] I Det gamle testamente brukes begrepet «messias» om den salvede konge av Davids hus, utvalgt og innsatt av Gud og som skal etablere kongedømmet slik Gud har planlagt for Israel. Begrepet representerer en kjent nærorientalsk kongeideologi, muligens av egyptisk opprinnelse, i det gamle Israel.[5] Ifølge Det nye testamente tilhører Jesus Kristus Davids ætt og beskrives som han arvtager, «løven av Judas stamme» og «Davids rotskudd».[6]
Edwin R. Thiele har datert Davids liv til ca. 1040 – 970 f.Kr., han regjerte over kongedømmet Judea i tiden ca. 1010 – 1003 f.Kr. fra sin første hovedstad Hebron, og da han ble konge over det forente kongedømme Israel ca. 1003 – 970 f.Kr, flyttet han hovedstaden til Jerusalem. Samuelsbøkene er den eneste kilden til informasjon om hans liv og regime, skjønt Tel Dan-stelen nedtegner eksistensen av et israelittisk kongelig dynasti på midten av 800-tallet f.Kr. som ble kalt for «Davids hus».
Beretninger fra Davids liv har en sentral plass i jødisk og kristen, og islamsk kultur. I islam er David en profet og konge av en nasjon foruten å være en ung kriger som drepte Goliat før han fikk all makt og styrte sitt kongedømme. Han er husket for å være veltalende og for sin vakre fremsigelser av Guds ord. Davids biografi er den mest utfyllende i Det gamle testamente. Her beskrives innfløkte politiske hendelser, episke slag og omfattende persondrama. Davids regime ble senere sett tilbake på som en gullalder, bare overgått av Salomos kongedømme med byggingen av Tempelet i Jerusalem, og tradisjonene om hans styre har utviklet seg i flere stadier.[7]