De osmanske krigene i Europa
From Wikipedia, the free encyclopedia
De osmanske krigene i Europa, også kalt Tyrkerkrigene var en rekke militære konflikter i Sentral-Europa og Sørøst-Europa, særlig Balkan og Middelhavet mellom Det osmanske rike og ulike europeiske stater.
De ble innledet med konflikter med Østromerriket fra 1265 og fram til dettes fall i 1453, og fortsatte med kriger mot Bulgaria i tiden fra rundt 1340 til 1396 og mot Serbia fra 1371, mot Kroatia fra 1443 da Det osmanske rike underla seg Balkan, blant annet gjennom slaget ved Kosovosletta i 1389. Videre spredte krigene seg til Ungarn fra 1366 til 1526. I årene 1463 til 1503 ble det også utkjempet kriger mot Venezia og særlig deres besittelser i Egeerhavet og i dagens Hellas.
Den osmanske ekspansjonen ble stoppet etter at det osmanske strykene måtte trekke seg tilbake fra beleiringen av Wien 27. september til 15. oktober 1529 og gikk her over til De osmansk-habsburgske krigene fram til 1791. Krigene spredte seg til Sentral-Europa, hvor de europeiske statene i 1684 etablerte Den hellige liga for å møte osmanene i Den store tyrkiske krig hvor Den hellige liga blant annet vant en avgjørende seier i slaget ved Wien i 1683. Senere ble den osmanske kontrollen over Balkan svekket ved det første serbiske opprøret (1804 til 1813) og det andre serbiske opprøret (1815 til 1817) og Den greske selvstendighetskrigen i årene 1820 til 1822, kombinert med flere kriger med Russland og Polen. Krigene nådde sin avslutning med det osmanske nederlaget i første verdenskrig og freden i Sèvres.