Den messianske hemmeligheten
From Wikipedia, the free encyclopedia
Den messianske hemmeligheten er et litterært motiv først og fremst i Evangeliet etter Markus, hvor det står at Jesus krevde at tilhengerne hans tidde om det messianske oppdraget hans. Begrepet brukes i bibelforskning, og den første som ga oppmerksomhet til dette motivet var William Wrede i 1901.
Motivet går igjen i flere utsagn Jesus kommer med i Det nye testamentet, både til demoner som anerkjente hans guddommelige natur, og til hans tilhengere, om at de ikke skulle avsløre for andre at han var Messias.[1][2] Wrede foreslo at dette temaet ikke var historisk, men ble lagt til av forfatteren av Markus-evangeliet. Wredes vide begrep om den messianske hemmeligheten omfattet også det at Jesus talte i lignelser.[3]
Wredes teori er tett knyttet til hypotesen om at Markus-evangeliet ble skrevet før de andre synoptiske evangeliene. Selv forlot Wrede denne hypotesen, men noen av hans tilhengere aksepterte den.[4] Teorien hans ble sterkt kritisert i de første årene av 1900-tallet, fikk deretter aksept på 1920-tallet, men etter hvert begynte den å miste støtte. På 1970-tallet eksisterte ikke teorien lenger i den form Wrede hadde skapt.[3]