De sju øyers republikk
øyrepublikk i Det joniske hav From Wikipedia, the free encyclopedia
De sju øyers republikk (gresk: Ἑπτάνησος Πολιτεία, italiensk: Repubblica Settinsulare, osmantyrkisk: جزاييرى صباى موجتميا جومهورو, Cezayir-i Seb'a-i Müctemia Cumhuru), også omtalt som Den septinsulære republikk, var en øyrepublikk som kortvarig eksisterte fra 1800 til 1807 under nominell russisk og osmansk kontroll.[1] Øystaten ligger geografisk i dagens Hellas og Albania, og ble opprettet etter å ha vært tre fransk departementer i Hellas (fransk: Départements français de Grèce) som ble opprettet av den første franske republikk etter å ha annektert øyene i 1797. Med republikken var det første gang siden Det bysantinske rikets fall at grekere var blitt gitt begrenset, selvråderett fra det muslimske osmanske rike i Konstantinopel (Istanbul). Fra 1807 var øyene underlagt Frankrike og ble de kalt République Septinsulaire eller République des Sept-Îles. Etter at øyene Zakynthos, Kefallinia og Kythira ble tatt av den britisk hæren, og deretter de øvrige øyene, og til sist Korfu i 1814, ble alle de sju øyene et britisk protektorat i 1815 som ble kalt De joniske øyers forente stater.
| Ἑπτάνησος Πολιτεία Eptánisos Politía | |||||
| Klientstat | |||||
| |||||
|---|---|---|---|---|---|
| |||||
 | |||||
| Hovedstad | Korfu | ||||
| Språk | Offisielt: gresk, minoritetsspråk: venetiansk, italkisk, yevanisk | ||||
| Religion | Ortodoks kristendom, katolisisme, jødedom | ||||
| Styreform | Aristokratisk republikk | ||||
| President | |||||
| - 1800-1802 | Spiridion Georgio Teotochi (første) | ||||
| Lovgivende forsamling | Parlament | ||||
| - Senato, Γερουσία | Senat | ||||
| - Corpo Legislativo, Νομοθετικό Σώμα | Lovgivende forsamling | ||||
| Historisk periode | Napoleonskrigene | ||||
| - Russisk-osmansk okkupasjon | 1799 | ||||
| - Etablert | 2. april 1800 | ||||
| - Første grunnlov | 1800 | ||||
| - Andre grunnlov | 23. desember 1803 | ||||
| - Tredje grunnlov (aldri vedtatt) | 1806 | ||||
| - Britisk protektorat | 5. november 1815 | ||||
| Valuta | Jonisk gazeta | ||||
| I dag en del av |  Hellas | ||||
De sju øyene som utgjorde republikken var:
På slutten av 1700-tallet hadde De joniske øyer vært under republikken Venezias kontroll i århundrer. Med fredsavtalen i Leoben den 18. april 1797 fikk den første franske republikk øyene,[2] en handling som ble endeliggjort med freden i Campo Formio i 1797 som formelt oppløste den venetianske staten.[3]
Øyene ble under Frankrike formelt en del av departementene Mer-Égée, Ithaque og Corcyre. Ankomsten av franskmennene ble entusiastisk tatt imot av øyboerne, og ble markert med handlinger som å brenne Libro d'Oro (italiensk for «den gylne bok»), en adelsbok for det italienske aristokratiet,[4] opphevelse av adelens privilegier, og godkjenning av den franske konstitusjon av 1795.
Franskmennene fortsatte med å styrke forsvaret av Korfu. Ved slutten av 1700-tallet hadde Korfu den sterkeste festningen i Europa med mer enn ett tusen franske kanoner stasjonert langs festningsmurene.
Til tross for flere progressive virkemidler som ble tilpasset av den franske administrasjonen, førte hard skattelegging, og samtidig ubehøvlet og udisiplinert oppførsel fra de franske soldatene til at det franske styret ble fremmedgjort og mislikt av den greske befolkningen. Denne misnøyen ble utnyttet av en felles russisk-osmansk styrke under admiral Fjodor Usjakov til å forvise franskmennene fra de greske øyene.
I mars 1799 falt byen Korfu etter en fire måneder lang beleiring og avsluttet således det franske styret. Det ble begynnelsen på den septinsulære republikk.
I 1800 ble den såkalt «bysantinske» konstitusjonen godkjent i Istanbul av den osmanske sultan, og det etablerte den septinsulære republikk som en skattskyldig stat underlagt Det osmanske rike. Den bevingede løve til sankt Markus på republikkens flagg indikerte at den var ment å være en etterfølgerstat til republikken Venezia, nylig oppløst av Napoléon Bonaparte. Republikken skulle betale en treårig tributt på 75 000 osmanske guruş og en status lik den republikken Ragusa (kystregionen av dagens Dubrovnik i Kroatia) hadde. Høyporten (sentralregjeringen i Det osmanske rike) sammen med Russland skulle garantere republikkens selvstendighet fra utenlandske angrep og samtidig forhindre at muslimer bosatte seg på øyene.[5]
Den nye republikken hadde flere problemer fra fødselen av. I henhold til første punkt i konstitusjonen skulle den være «forent og aristokratisk», original tekst: La Repubblica delle Sette Isole Unite[6] è una,[7] ed Aristocratica. Adelen på øyene var levningene av det venetianske aristokratiet som sto i motsetning til det store flertallet av greske bønder. Det var også en religiøs dimensjon; mens det var enighet om faren av å slippe til muslimsk innflytelse, sto den italienske katolske adelen i et motsetningsforhold til den gresk-ortodokse landsbygda. Russerne så på seg selv som beskytter av den ortodokse tro og bidro til å forsterke indignasjonen og forbitrelsen mot adelen som igjen var favorisert av den osmanske rike. Det var stor uro og flere bondeopprør.[5] Til sist ble russerne bedt om slå ned på opptøyene, hvilket var i overensstemmelse med avtalen om felles beskyttelse med osmanene. Med en sterk russisk garnison på Korfu og med hæravdelinger på de andre øyene, ble spenningen dempet, men republikken ble samtidig underlagt de facto okkupasjon av Russland.[5]
Republikken eksisterte således som et russisk protektorat ettersom befolkningen så på russerne som et folk av samme religion, det vil si den ortodokse kirke. Den politiske erfaringen med å administrere republikken var av stor betydning for den unge greker Ioannis Kapodistrias, som derigjennom skaffet seg russisk beskyttelse og senere ble den første guvernør i det uavhengige Hellas. Stemmerett i republikken var begrenset til menn av legitim kristen fødsel på øyene som ikke eide en butikk eller praktiserte noen form for mekanisk fag og som kunne lese og skrive. De krevde også et minstemål på årlig inntekt, men denne varierte mellom øyene, fra 1800 dukater på Korfu til 315 dukater på Ithaka.[8]
I hemmelig artikler under fredsavtalene i Tilsit i 1807 gikk Russland med på å avstå de greske øyene til Napoléon Bonapartes franske keiserdømme. En ekspedisjonsstyrke ledet av general César Berthier tok kontroll over øyene i august 1807. I motsetning til naboene ved Adriaterhavet, de illyriske provinsene, ble de sju øyene ikke annektert av Frankrike, men beholdt sine administrative organer og det joniske senatet under okkupasjonen av de franske styrkene ledet av guvernørene, først general Louis-Alexandre Berthier og deretter, etter mars 1808, av general François-Xavier Donzelot.
Det offisielle språket var først italiensk og først i 1803 ble gresk, sammen med italiensk, et av de to offisielle språkene i republikken. I den venetianske perioden ble italiensk benyttet til offisielle og administrative formål på øyene, men ble ellers kun snakket i byene mens på bondelandet fortsatte folk å snakke sitt morsmål gresk. Den eneste øya hvor den venetianske dialekten av italiensk ble ytterligere utbredt var Kefallinia hvor et større antall mennesker gikk over til venetianske som sitt førstespråk.[9]
Konstitusjonen til den septinsulære republikk ble trykt på gresk av det ortodokse patriarkatets trykkeri i Istanbul (tidligere Konstantinopel). Oversettelsen benyttet mange lånord fra italiensk for tekniske begreper, men den nye konstitusjonen som ble godkjent i 1803 ble skrevet på italiensk. Teksten til konstitusjonen hadde et forord av komiteen som skrev den hvor det ble slått fast at «adelen, de rike og den harmoniske greske dialekten, etter å ha blitt forvist av venetianerne, burde bli tilbakekalt av selvstyret og bli språket til administrasjonen og fortolket av de aktive borgerne.»[10] Denne saken ble betraktet av en slik viktighet at den ble gitt et egen punkt, artikkel 211, i konstitusjonen. I henhold til dette var gresk bestemt å erstatte italiensk som arbeidsspråk i offentlige handlinger i år 1820.[11] Av uoffisielle språk eksisterte judæo-italiensk og judæo-gresk, særegne dialekter av både italiensk og gresk med hebraiske ord som ble snakket internt av jødene. Begge varianter hadde lang historie som strakk seg flere århundrer tilbake i tid.[12][13][14]
De fleste beboerne på øynene i denne perioden var kristne, og med et lite antall jøder på Korfu, Zakynthos og enda færre på Kefallinia.[15] Flertallet var gresk-ortodokse kristne, men det var et betydelig antall katolikker grunnet de dominerende århundrene under republikken Venezia, særlig på Korfu, Zakynthos og Kefallinia. Konstitusjonen av 1803 anerkjente den gresk-ortodokse som den dominerende troen, men slo fast at den romersk-katolske tro også var anerkjent og beskyttet. Konstitusjonen ga også i lovbestemmelse som definerte privilegiene til jødene som bodde i republikken.[11]
I 1809–1810 erobret Storbritannia alle joniske øyene, unntatt Korfu hvor en fransk garnison holdt ut fram til 1814.
Grekerne hadde ønsket britene velkommen. Siden 1700-tallet hadde De joniske øyer vært et område hvor både republikken Venezia og britene hadde tevlet om økonomisk herredømme. Da republikken Venezia falt sammen i 1797 hadde øyene gått inn i en urolig og turbulent periode hvor Frankrike, Russland og Storbritannia kjempet om å få overtaket. Beboerne av Zakynthos og Kefallinia var meget oppmerksom på hvor avhengig de var av det britiske markedet og ønsket sterkere tilknytning i håp om at de vil gi bedre kommersielle framtidsutsikter. Da fredsavtalen i Tilsit i 1807 overga øyene til Frankrike, henga Zakynthos og Kefallinia seg rett og slett etter et par år til Storbritannia. Kun Korfu forble fransk fram til 1815 da alle de sju øyene ble et britisk protektorat. Under protektoratet ble imidlertid sammenfallet av økonomiske interesser som hadde vært avgjørende for øyene, av mindre interesse for britene. Det som var viktig for Storbritannia var at øyene utgjorde en viktig strategisk lokalisering for de britiske planene om overherredømme over Middelhavet, slik det fortiden også hadde vært det for Venezia.[16]
De sju øyene ble et britisk protektorat kalt for De joniske øyers forente stater i 1815 og forble britiske fram til 1864 da de ble avgitt en gave til den nykronede greske konge, Georg I, i den selvstendige staten Hellas.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
