Djevel
demon / From Wikipedia, the free encyclopedia
Djevel (av gresk diabolos «bakvasker», av dia- og bøyning av verbet ballein «sette», «kaste,» dvs. «sette til hver sin side», «splitte» «skape splid»;[1] djafull på norrønt) er en ond ånd. Djevelen er særlig i kristendommen og islam - der han kalles Iblis - hersker over onde makter eller personifisering av ondskapen, Guds motstander og menneskenes fiende.[2]
I det gamle testamente kalles djevelen Satan (hebraisk: «motstander») og opptrer bare tre ganger (Jobs bok 1,6, Sakarjas bok 3,1-7 og 1. Krønikebok 21,1) der han har rollen som frister og anklager, men likevel tilhører kretsen rundt Jahve og utgjør ingen selvstendig makt. Som eneste gud var Jahve opphav til både lys og mørke, fred og ulykke (Esekiels bok 45,5-7). I det nye testamente er djevelen en fiende som motarbeider Guds plan om frelse, og Jesus må kjempe mot ham ved helbredelser og demonutdrivelser. At djevelen regnes som en makt fremgår av navn som «denne verdens fyrste» i Johannesevangeliet 12,31 og «denne verdens gud» (2. Korinterbrev 4,4).[3] Forestillingen om djevelen som en fallen engel ga opphav til navnet Lucifer, særlig når han viser seg i en vakker skikkelse.[4]
Djevelen har gitt stoff til folkelige forestillinger som djevelpakt, besvergelser, eventyrfortellinger; («Fanden i Nødden», «Mumle Gåsegg» og «Fanden og Futen»), til en rekke sagntyper; («Unnslippe fra svarteskolen i Wittenberg» som omfatter historier om Petter Dass, «Djevelen som fjerde hjul på vogna», «Kortlaget og fanden», «Ukyndig bruk av svarteboka» og «Luftfart med djevelen eller en ond ånd») og sagnet til feleslåtten «Fanitullen», som også finnes dikterisk bearbeidet av Jørgen Moe.