Georg Philipp Telemann
tysk komponist i overgangen mellom barokken og tidlig klassisisme / From Wikipedia, the free encyclopedia
Georg Philipp Telemann (født 14. marsjul./ 24. mars 1681greg.[12] i Magdeburg, død 25. juni 1767 i Hamburg) var en tysk barokkomponist som gjennom sine komposisjoner og sitt musikksyn formidlet nye impulser og satte et sterkt preg på musikkverdenen i første halvdel av 1700-tallet.
Georg Philipp Telemann | |||
---|---|---|---|
Født | 14. mars 1681[1][2][3][4] Magdeburg[5][6][7] | ||
Død | 25. juni 1767[1][2][8][9] (86 år) Hamburg[10][6][7] | ||
Beskjeftigelse | Klassisk komponist, kapellmester, organist | ||
Embete |
| ||
Utdannet ved | Universitetet i Leipzig Lessing-Gymnasium | ||
Ektefelle | Anna Catharina Textor Amelia Elisabeth Juliana Eberlin[11] | ||
Nasjonalitet | Det tysk-romerske rike | ||
Gravlagt | Hamburg | ||
Periode | Barokkmusikk | ||
Musikalsk karriere | |||
Pseudonym | Georgio Melande, Melante | ||
Instrument | Orgel | ||
Aktive år | 1705– | ||
IMDb | IMDb | ||
Notable verk | |||
Water Music, Emma und Eginhard, Germanicus, Der neumodische Liebhaber Damon, Der geduldige Socrates, Sieg der Schönheit, Orpheus, Miriways, Flavius Bertaridus, Don Quichotte auf der Hochzeit des Comacho, Viola concerto in G major, Concerto for 2 violas, Paris quartets, Twelve Fantasias for Viola da Gamba solo, Sonates sans basse, 6 Canonical Sonatas, 4 Concertos for 4 Violins, Tafelmusik, Divertimento in B-flat major, Pimpinone, 12 Fantasias for Solo Flute, 12 Fantasias for Solo Violin without Bass | |||
Signatur | |||
Telemann er sannsynligvis den mest produktive komponisten i europeisk musikkhistorie,[13][14] i det minste bedømt etter det som er bevart etter ham.[15] Han var Johann Sebastian Bach, Antonio Vivaldi og Georg Friedrich Händels samtidige (Händel var også venn av Telemann). Bach regnes idag som den største komponisten av dem, men i deres levetid var Telemann den mest spilte og mest kjente.[14].
Telemann lærte stort sett musikk gjennom selvstudium. De første suksessene som komponist fikk han mens han var jusstudent ved universitetet i Leipzig. Her grunnla han amatørorkestre og ledet operaoppføringer, og ble tilslutt musikkdirektør ved universitetskirken. Etter korte ansettelser ved hoffene i Sorau og Eisenach ble Telemann musikkdirektør for byen Frankfurt am Main i 1712. Han var samtidig kapellmester ved to kirker og publiserte musikken sin på eget forlag. Fra 1721 var han ansatt som Cantor Johannei og Director Musices i Hamburg, noen av Tysklands mest prestisjefylte musikkposter, og litt senere overtok han ledelsen for byens opera. Han sto fremdeles i tett kontakt med utenlandske hoff, og organiserte regelmessig offentlige konserter for byens øvre sosiale lag. Internasjonal berømmelse fikk Telemann etter et åtte måneders opphold i Paris i 1737-38.
Telemanns omfangsrike verkliste omfatter alle de vanligste av tidens musikkformer. Et utpreget trekk ved musikken hans er sangbare melodier, oppfinnsom bruk av klangfarger, og uvanlige harmoniske effekter – spesielt i senere verk. Telemanns instrumentalverk preges ofte av fransk og italiensk innflytelse, iblant også med innslag av polsk folkemusikk.[16] Han skapte en egen tysk stil.[14]
Etter hvert som de kulturhistoriske idealene endret seg utover på 1800-tallet møtte Telemanns musikk hard kritikk. Først i andre halvdel av 1900-tallet begynte man på en systematisk utforsking av hans samlede produksjon, og arbeidet er fremdeles ikke avsluttet fordi det store omfanget gjør det vanskelig å få oversikt.
Et tysk musikkarkiv havnet i forbindelse med andre verdenskrig i Armenia. Senere tilbakeført til universitetsbiblioteket i Hamburg der ukjente komposisjoner av Telemann har blitt oppdaget og spilt inn.[17]