Reformasjonen
religiøse og kulturelle omveltninger i Europa på 1500-tallet / From Wikipedia, the free encyclopedia
Reformasjonen var en religiøs omveltning fra katolisisme til protestantisme i deler av Europa på 1500-tallet, utløst av Martin Luther, som utferdiget 95 teser mot sider av avlatshandelen lørdag 31. oktober 1517. Luther understreket betydningen av den individuelle tro på Kristus i forhold til sakramentene som eneste vei til frelse. Han plasserte mennesket mer i direkte relasjon til Gud enn hva man gjorde i den katolske kirke. Reformasjonen spredte seg etter hvert fra Nord-Tyskland til Skandinavia, Sveits og Frankrike. I England oppsto det parallelt en reformasjon basert på politiske hensyn, som etter hvert tok mye av den samme retning som reformasjonen på kontinentet. Ideen ble begjærlig grepet av en rekke nordeuropeiske monarker, da den sammenfalt med ideen om det kongelige enevelde.
Bakgrunnen for reformasjonen var en tidligere reformbevegelse innen den katolske kirke, samt renessansen med sine studier av de gamle tekster og vekt på individet. Utviklingen ble også stimulert av trykkekunstens oppfinnelse, den økende handel og framveksten av en middelklasse. Det hadde også vært tidligere forsøk på å reformere den katolske kirke av blant annet Jan Hus, Pierre Valdes, John Wyclif, og Girolamo Savonarola, men det er Martin Luther som er anerkjent for å startet reformasjonen med sine Nittifem teser. Luther begynte å kritisere salget av avlatsbrev, og videre med å insistere at paven hadde ingen autoritet over skjærsilden, og at den katolske lære om helgenes forbønn hadde intet grunnlag i Bibelen. Den protestantiske reformasjon kom med endringer som innebar en fullstendig tillit til bibellesningen som den eneste kilde til ren tro (sola scriptura, «gjennom skriften alene») og overbevisningen om at troen på Jesus, og ikke gode dyder, er den eneste måten å få Guds tilgivelse for synd (sola fide, «tro alene»). Det var i teologiske spørsmål at reformasjonen sådde tvil om kirkens autoritet. En konsekvens var likevel et klima for tvil på autoritetene også i andre spørsmål, som i filosofi og vitenskap (for eksempel det jordsentrerte verdensbilde). I reformasjonstiden oppsto den evangelisk-lutherske, den reformerte, den anglikanske kirke, døperbevegelsen (anabaptister) og den unitariske (antitrinitarier) kirke.
Den katolske kirke reagerte med en motreformasjon, initiert av konsilet i Trient, og med en ny ordensbevegelse, jesuittene. Sistnevnte ble opprettet i 1541, og som tidvis ble betegnet som «Guds soldater» og med det formål å bekjempe protestanter og kjettere.[1] Nord-Europa, med unntak av Irland, Polen og Litauen, ble preget av protestantismen, mens det sørlige Europa forble katolske. Sentral-Europa ble et område preget av bitter konflikt, noe som kulminerte i Tredveårskrigen.