Slaget om Stalingrad
Nazi-Tysklands angrep på Stalingrad i Sovjetunionen (1942–1943) / From Wikipedia, the free encyclopedia
Slaget om Stalingrad ble utkjempet under andre verdenskrig, fra 23. august 1942 til 2. februar 1943, om dagens Volgograd i Sør-Russland. Kampen sto mellom Tysklands Wehrmacht (støttet av italienske, ungarske, rumenske og kroatiske styrker),[note 7] og Den røde armé fra Sovjetunionen (støttet av de vestlige allierte, i hovedsak USA og Storbritannia). Med totale tap (døde, sårede, fanger, og sivile, for begge sider) på nær 2 millioner mennesker, er slaget et av de blodigste i historien.
Slaget om Stalingrad | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Konflikt: andre verdenskrig | |||||||
| |||||||
Stridende parter | |||||||
Tyskland Italia Romania Ungarn Kroatia | Sovjetunionen USA[note 2] Storbritannia | ||||||
Kommandanter og ledere | |||||||
Adolf Hitler M. von Weichs F. Paulus E. von Manstein H. Hoth I. Gariboldi P. Dumitrescu G. Jány Viktor Pavičić | Josef Stalin Georgij Zjukov A. Jeremenko Vasilij Tsjujkov A. Vasiljevskij K. Rokossovskij R. Malinovskij N. Khrusjtsjov | ||||||
Styrker | |||||||
Innledende 300 000 soldater[1] 3 000 kanoner 500 stridsvogner 600 fly [note 3] Ved motoffensiven 1 040 000 soldater 640 stridsvogner 400 fly | Innledende 20–40 000 soldater[1][note 4] 2 200 kanoner 400 stridsvogner 300 fly Ved motoffensiven 1 143 000 soldater 13 451 kanoner 894 stridsvogner 1 115 fly [note 5][2] | ||||||
Tap | |||||||
Over 500 tusen tap (drept, skadet eller tatt til fange).[3] 250 000–300 000 tap[4] 91 000 tatt til fange[5] | 478 000 drept 1–2 millioner tap[4] [note 6] 650 000 såret 40 000 sivile drept |
Østfronten |
---|
Barbarossa – Finland – Murmansk – Leningrad – Smolensk 1 – Kyiv 1 – Kharkov 1 – Moskva – Krim og Sevastopol – Rzjev – Kharkov 2 – Blau og Kaukasus – Stalingrad – Velikiye Luki – Kharkov 3 – Kursk – Smolensk 2 – Dnepr – Kyiv 2 – Kamenets-Podolsk – Bagration – Lvov-Sandomierz – Lublin-Best – Warszawa – Romania – Ungarn – Wisła-Oder – Berlin – Praha |
Stalingrad var et transportknutepunkt, blant annet for Sovjetunionens tilgang til sine oljeforekomster i Kaukasus. Det tyske angrepet begynte i august 1942, med den 6. armé og elementer av 4. panserarmé. Angrepet ble støttet av bombing fra Luftwaffe, og mye av byen ble ødelagt. Den tyske offensiven endte med nærkamp i bykjernen. Midt i november 1942 hadde de tyske styrkene presset den sovjetiske 62. armé sammen i to smale brohoder langs vestbredden av elven Volga, og hadde inntatt rundt 90 % av byens areal.
Den 19. november 1942 angrep sovjetiske styrker fra to sider i operasjon Uranus, mot svake styrker fra Romania og Ungarn som forsvarte 6. armés flanker sør og nordvest av Stalingrad. Etter fem dagers fremrykking av Den røde armé var Wehrmachts 6. armé omringet, i og vest for Stalingrad, innenfor et område som var rundt 60 kilometer i retning øst-vest, og 40 kilometer i retning nord-sør. Om lag 250 000 tyske, rumenske og italienske tropper, samt noen kroatiske enheter, var sperret inne. Hitler beordret 6. armé til å holde Stalingrad. De tyske styrkene ble forsøkt unnsatt, dels ved angrep over land, og dels ved forsyninger av Luftwaffe. Den tyske unnsetningsstyrken over land ble stoppet av sovjetiske styrker. Luftwaffe klarte bare å levere en mindre del av hva den innesperrede 6. armé trengte av forsyninger. Kampene mellom sovjetiske styrker og den innesperrede tyske 6. armé fortsatte i over to måneder. I begynnelsen av februar 1943 var de gjenværende tyske styrkene ved Stalingrad sterkt redusert, de hadde hverken mat eller ammunisjon, og overga seg. Av om lag 91 tusen soldater som gikk i krigsfangenskap kom knappe 6 tusen tilbake til Tyskland, resten døde i Sovjetunionen. Minst 40 tusen sovjetiske sivile døde under kampene, mens rundt 10 tusen sivile klarte å overleve i ruinene, mens krigen pågikk.
Tyskland og dets støttespillere tapte store mengder utstyr og soldater i slaget, og maktet ikke senere å gjenvinne initiativet i krigen. I tillegg til materielle tap, var de psykologiske, de var svært negative for Tyskland og de andre aksemaktene, og tilsvarende positive for Sovjetunionen og de allierte. Hitler hadde flere ganger offentlig lovet å ta Stalingrad, og beholde byen, Tysklands tap av omdømme var derfor tilsvarende stort. Sovjeternes tap av soldater og materiell var antagelig minst like store som Tysklands. De hadde imidlertid større ressurser å ta av, også gjennom forsyninger fra sine allierte USA og Storbritannia. Den sovjetiske seieren ved Stalingrad markerte - både for samtiden og ettertiden - starten på frigjøringen av Sovjetunionen, og seieren over det nazistiske Tyskland.