Den spesielle relativitetsteorien
From Wikipedia, the free encyclopedia
Den spesielle relativitetsteorien danner grunnlaget for all moderne fysikk. Ved å gjøre det klart at oppfattelsen av tid og rom i virkeligheten henger sammen, invarslet teorien en dyptgripende forandring av det eksisterende verdensbildet.
Teorien ble fremsatt i 1905 av Albert Einstein mens han arbeidet ved et patentkontor i Bern. Arbeidet ble publisert i en eneste artikkel hvor han tok opp konflikten han så mellom Maxwells teori for elektromagnetiske fenomen og klassisk mekanikk. Dette medførte en modifikasjon av de kjente, mekaniske bevegelseslovene som viste seg kun å være gyldige for hastigheter mye mindre enn lysets hastighet c. I et mindre arbeid samme år fant han at energi E og masse m er relaterte ved ligningen E = mc2 som er masseenergiloven.
Einstein hevdet at de forskjellige naturlover må være de samme i alle inertielle referansesystem. Dette gjaldt ikke bare lovene for mekaniske og elektromagnetiske fenomen som var kjent på den tiden, men også for eventuelle nye krefter og lover som kunne bli oppdaget senere. Den spesielle relativitetsteorien har derfor vært selve bærebjelken i etableringen av standardmodellen for alle elementærpartikler. Her inngår den svake og sterke kjernekraften som ikke var kjent på Einsteins tid.
Av minst like stor betydning kan man si var den radikale endringen teorien medførte for den Newtonske oppfatningen av absolutt tid og rom. Den ble kalt spesiell fordi den gjelder bare i inertialsystem. De beveger seg med jevn hastighet og er derfor ikke utsatt for akselerasjonskrefter. I senere arbeid utvidet Einstein teorien til å gjelde for alle referansesystem. Akselerasjonskreftene kunne da identifiseres med gravitasjonskrefter formulert som et ekvivalensprinsipp. Først i 1916 ble denne utvidete teorien ferdigstilt. Den blir kalt den generelle relativitetsteorien og danner grunnlaget for all moderne kosmologi.