Taino
From Wikipedia, the free encyclopedia
Tainoene var en folkegruppe som levde på De store Antiller, det vil si Cuba, Hispaniola, Puerto Rico og Jamaica, samt på Bahamas-øyene. De var i nær slekt med arawakene, en folkegruppe som fortsatt lever langs Orinoco-elvas nedre løp i Sør-Amerika og langs kysten et stykke østover fra munningen av denne. Arkeologer har konkludert med at tainoene har utvandret fra dette området i århundrene like etter vår tidsregnings begynnelse, og med kanoer har de forflyttet seg gradvis lenger nordover langs øyene i øykjeden som omtales som De små Antiller. Rundt 1000-tallet har de etablert seg på Puerto Rico og Hispaniola, noe senere på Cuba og Bahamas. På øyene i De små Antiller har tainoene senere blitt underkuet av de etterfølgende karibene, som var et krigerfolk, mens tainoene var et mer fredelig folk. Mens karibene overtok kontrollen på De små Antiller, fortsatte tainoene sitt isolerte liv på De store Antiller. Før tainoene kom var øyene bebodd av et primitivt folkeslag som tainoene omtalte som guanahatabeyer. De ble gradvis drevet bort, og ved spanjolenes ankomst til øyene i 1492 levde guanahatabeyene fortsatt bare lengst vest på Cuba og på den sørvestlige halvøya på Hispaniola.
Cuba er tainoenes eget navn på den største øya. Øya som spanjolene døpte Hispaniola, som i dag deles av Haiti og Den dominikanske republikk, hadde flere navn blant tainoene; både Hayti, Bohio og Cibao, mens Puerto Rico hadde navnet Borinquen. Bahamas-øyene ble omtalt som Lucayos.