Dei franske revolusjonskrigane
From Wikipedia, the free encyclopedia
Dei franske revolusjonskrigane var ei rekkje store konfliktar frå 1792 til 1802 mellom dei franske revolusjonære styresmaktene og fleire europeiske statar. Den franske revolusjonshæren utmerkte seg med gløden frå den franske revolusjonen og militære nyvinningar og slo mange av dei fiendtlege koalisjonane. Frankrike fekk kontroll over Nederlanda, Italia og Rhinland. Krigen omfatta særs mange soldatar, hovudsakleg på grunn av den moderne verneplikta.
Dei franske revolusjonskrigane | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Slaget ved Varoux under den franske revolusjonen | |||||||
| |||||||
Partar | |||||||
Det tysk-romerske riket[1] Preussen[2] Storbritannia[3] Russland[4] Franske rojalistar Spania[5] Portugal Sardinia Dei to Sicilia Dei to Sicilia Andre italienske statar[6] Det osmanske riket Den nederlandske republikken[7] |
Den franske republikken Franske klientstatar | ||||||
Kommandantar | |||||||
Karl av Austerrike-Teschen Michael von Melas |
Napoleon Bonaparte Charles Pichegru | ||||||
|
Det irske opprøret i 1798 – Den haitiske revolusjonen |
Dei franske revolusjonskrigane vert vanlegvis delt mellom dei i Den første koalisjonen (1792–1797) og Den andre koalisjonen (1798–1801), sjølv om Frankrike var i samanhengande krig med Storbritannia frå 1793 til 1802. Krigane enda med Amiens-traktaten i 1802, men konflikten blussa raskt opp igjen med napoleonskrigane. Begge konfliktane vert stundom omtalte som «den store franske krigen».