Øst-Berlin

Øst-Berlin er den delen av Berlin som under den kalde krigen var den sovjetiske sektoren av byen, som var knyttet til den den sovjetiske okkupasjonssonen og som ble proklamert som hovedstad i Den tyske demokratiske republikk (DDR, også kalt Øst-Tyskland). Berlinmuren skilte fra 1961 Vest-Berlin fra Øst-Berlin og resten av DDR.

Øst-Berlin sommeren 1989, kort før murens fall, Det karakteristiske tårnet på Alexanderplaz i bakgrunnen,

Folkepolitimenn 22. desember 1989 før den offisielle åpningen av Brandenburger Tor

Øst-Berlin dekket et areal på 403 km² og hadde i 1982 1,13 millioner innbyggere. Øst-Berlin og Vest-Berlin hadde i alt 182 km vannveier kontrollert av DDR. Berlins sentrum (Mitte), med blant annet Unter den Linden, Brandenburger Tor, Humboldt-universitetet Operaen og Alexanderplatz, lå i øst. I 1945 var halvparten av alle boliger i Øst-Berlin ødelagt, og i 1982 hadde fortsatt mange boligblokker skader fra krigen.^[1]

Berlin ble delt etter at Sovjetunionen ikke aksepterte valget av Ernst Reuter til overborgermester, og derfor innsatte sin egen overborgermester for Øst-Berlin i 1948. Den andre delen av Berlin ble kjent som Vest-Berlin. DDRs forfatning fra 1949 erklærte «Berlin» (i realiteten Øst-Berlin) som hovedstad i DDR. DDR-myndighetene kalte Øst-Berlin for Demokratischer Sektor von Berlin (den demokratiske sektoren i Berlin) og Demokratisches Berlin (demokratisk Berlin). Etter at DDR bygget Berlinmuren for å skille Øst-Berlin fra Vest-Berlin i 1961 brukte DDR vanligvis betegnelsen Berlin (Hauptstadt der DDR) eller Berlin om Øst-Berlin. Vest-Berlin ble omtalt som Berlin (west) eller Westberlin. I Vest-Tyskland ble Øst-Berlin referert til som Øst-Berlin eller Berlin (øst).

Øst-Berlin var fra de allierte maktenes synspunkt aldri del av DDR. Storbritannia, USA og Frankrike hadde ambassader i Øst-Berlin. Også etter muren ble reist opprettholdt de tre vestlige maktene retten til å sende militære inspektører inn i den østlige halvdelen av byen. På samme måte sendte Sovjetunionen patruljer til den vestlige siden.^[1]

Avtalen mellom de fire okkupasjonsmaktene fra 1971 ga vestberlinere adgang til å besøke øst 30 dager hvert år. Øst-Berlin var den mest fremgangsrike og velstående byen i østblokken.^[1]

Versöhnungskirche i Bernauer Straße innestengt bak muren fra alle kanter, her sett fra vest, og var ute av bruk fra 1961 til den ble sprengt i 1985

Versöhnungskirche i Bernauer Straße havnet ved oppdelingen av Berlin i ingenmannsland. Bygningen var formelt i øst, men menigheten i vest. Muren gikk både foran og bak kirken slik at bare DDRs grensevakter hadde adgang og den ble da brukt som observasjonstårn.^[1] Kirken ble sprengt i 1985.

Øst-Berlin var preget av sovjetisk byplanlegging. Gjenreising av industrien ble prioritert etter krigen og boligområder ble oppført hurtig og med lav kvalitet rundt industrikompleksene. På Alexanderplatz ble det på 1960-tallet reist et høyt fjernsynstårn som dominerte også Vest-Berlin der det var mest bebyggelse av moderat høyde. Den 2,3 km lange nyklassiske Stalinallee (senere kalt Karl Marx allee) kopierte den grandiose Gorki-gaten i Moskva. Øst-Berlin ble særlig utviklet i de østligste delene med blant annet med omfattende boligbygging i Marzahn og Hellersdorf.^[2]

Berlinmuren falt 9. november 1989, og Berlin ble gjenforent 3. oktober 1990. I anledning murens fall var DDRs ambassadør til Norge invitert til NRK Dagsrevyen for å kommentere fallet. Han ble også tilbudt berlinerboller i studio, noe han takket nei til.

Oppstanden 17. juni 1953

Arbeidere og bønder gjorde oppstand mot myndighetene i Øst-Berlin. Opprøret ble raskt slått ned av sovjetiske militære styrker og var over på en dag. Dette var den første folkelige protesten i det sovjetdominerte Øst-Europa. Opprøret spredte seg til 700 steder i DDR og opp mot 1 million deltok. Kravet var blant annet Walter Ulbricht skulle gå av.^[3][4] Opprøret inspirerte oppstandene i Ungarn (1956) og Tsjekkoslovakia (1969).^[5]

Distrikter

Distriktene i Øst-Berlin fra 1986 til 1990

• Mitte
• Prenzlauer Berg
• Friedrichshain
• Pankow
• Weißensee
• Hohenschönhausen (fra 1985)
• Lichtenberg
• Marzahn (fra 1979)
• Hellersdorf (fra 1986)
• Treptow
• Köpenick

Bilder fra Øst-Berlin

• 
  Karl Marx Allee-leiligheter
• 
  Veggtavle med Lenin, ved Wilhelmstraße
• 
  Veggdekorasjon fra DDR-tiden i Meissenporselen på den tidligere Ministerråd-bygningen, mot Leipziger Strasse
• 
  Det sovjetiske krigsmonumentet i Treptower Park
• 
  Cafe Moskau i Karl Marx Allee
• 
  Palast der Republik, nå revet.
• 
  Den Nye Synagogen, Oranienburger Straße
• 
  "Hochhaus" i Weberwiese. Det første høye bolighuset bygget etter krigen
• 
  Volksbühne, Rosa-Luxemburg-Platz
• 
  Wilhelmstraße i 2006
• 
  Strausberger Platz med bygninger i konstruksjonistisk stil
• 
  Proletarhelt, Alexanderplatz
• 
  Statuer av Marx og Engels, Marx-Engels-Forum

Referanser

1. Vesilind, Priit J. (januar 1982). «Two Berlins». National Geographic (vol 161, no 1): 2–51.
2. Arandelovic, Biljana; Bogunovich, Dushko (1. april 2014). «City profile: Berlin». Cities. 37: 1–26. ISSN 0264-2751. doi:10.1016/j.cities.2013.10.007. Besøkt 15. august 2023.
3. Witkowski, G. R. (2006). Peasants revolt? Re-evaluating the 17 June uprising in East Germany. German History, 24(2), 243-266. https://doi.org/10.1191/0266355406gh373oa
4. Millington, Richard (2014). «State, Society and Memories of the Uprising of 17 June 1953 in the GDR». SpringerLink (engelsk). doi:10.1057/9781137403513. Besøkt 3. september 2023. «Up to one million people took part in the unrest which spread to over 700 localities across East Germany, including major cities, towns and rural areas (Dale, 2005, p. 9). Demonstrators called for the resignation of SED leader Walter Ulbricht and his government, free elections, better living and working conditions and the reunification of Germany (Diedrich, 2003, p. 143). .... Visible symbols of the regime, as well as buildings housing state authorities, were attacked and destroyed. Protesters also laid siege to prisons in the hope of freeing political prisoners. The arrival of Soviet tanks and troops to restore order in the late afternoon of 17 June 1953 effectively signalled the end of the uprising.»
5. Crabtree, C., Kern, H. L., & Pfaff, S. (2018). Mass media and the diffusion of collective action in authoritarian regimes: The June 1953 East German uprising. International Studies Quarterly, 62(2), 301-314.