Astrolabium
From Wikipedia, the free encyclopedia
Astrolabium (av astro-, stjerne, og labe, å ta) er et astronomisk instrument som før ble brukt for å bestemme himmellegemers plassering og dermed beregne tid på døgnet, eller - dersom tiden er kjent - bestemme breddegraden. De eldste astrolabier er fra antikken, men de er blitt benyttet nesten helt frem til 1900-tallet.
Det ble brukt av både astronomer, navigatører (i en viss utstrekning - man brukte en avart av astrolabiet kalt ”sjø-astrolabium”) og astrologer. Med et astrolabium kunne man løse mange forskjellige problemstillinger som er relatert til tid og posisjonen av solen og stjernene. Man kan blant annet bestemme himmellegemers høyde og finne ut den lokale tid. Astrolabiet ble oppfunnet i det antikke Hellas[1]. Det ble hurtig tatt i bruk i den arabiske verden. Grunnen til at det ble tatt i bruk så hurtig i den arabiske verden skyldes at astrolabiet var en meget presis metode til å finne retningen mot Mekka på. Dessuten kunne man med apparatet finne tidene til salahbønnene, noe som gjorde det lettere for muslimene. Senere kom det til Europa, hvor det ble gjort til er noe enklere anordning.[2]
Man brukte den noe enklere utgave av astrolabiet blant annet til sjøs, og det ble brukt i vid utstrekning av oppdagelsesreisende. Astrolabiet møtte sitt endelikt mot slutten av 1700-tallet, da sekstanten ble oppfunnet. Det skal dog nevnes at jakobsstaven ble oppfunnet før astrolabiet gikk ut av bruk.[3]