Barokken (musikk)
Vestlig musikkretning fra ca. 1600 til 1750 / From Wikipedia, the free encyclopedia
Barokken i europeisk musikkhistorie var en periode fra omtrent 1600 til rundt 1750. Allerede fra tidlig av var musikken i barokken dreid vekk fra renessansemusikk. Ved å erstatte polyfoni (flere melodier samtidig) i sang med homofoni (en hovedstemme) for å la teksten dominere, å skape operaer, oratorier, kantater og monodier, utviklet vokalmusikken seg kraftig. Tidlig i barokken ble også de modale skalaene mest assosiert med kirkemusikk byttet med tonal musikk. Dette gjorde store forskjeller både i klang og i mulighet til å kunne komponere mer avanserte stykker.
Instrumentalstykker for bruk utenfor kirken var en nyskapning i barokken. Det var en stor variasjon mellom disse, fra toccataer, fuger, preludier, ricercarer og capriccioer til canzonaer, suiter, sonater og concertoer. Orkesteret utviklet seg markant i barokken, og ettersom instrumentene ble stadig bedre, ble flere tatt i bruk. Instrumenter som slo gjennom i barokken er fiolin, cello, tverrfløyte, klarinett, fagott, obo, engelsk horn og tidlige versjoner av horn, trompet og trombone. Nytt både i vokal- og instrumentalmusikk var utviklingen av generalbassen, et av de første tilfellene av å overlate rytmeholdingen til et instrument. Der vokalmusikken var homofon, forble instrumentalmusikken polyfon, og kontrapunkt ble ofte brukt.
I begynnelsen var barokkmusikk dominert av italienske komponister; Claudio Monteverdi var en av de mest kjente av dem. Etter hvert kom nederlandske, tyske, franske og engelske komponister mer med. Musikkulturen i de enkelte land varierte fra tid til annen mellom å bare bruke italiensk musikk, å la seg inspirere av den eller å skape eller ta vare på egen musikk. Operaen, for eksempel, ble i Tyskland først forsøkt skapt gjennom syngespill før italiensk opera tok over. Engelsk opera ble en blanding av italiensk opera og masque-fremføringer og fransk opera var preget av mye ballett og egne teknikker, i lang tid styrt totalt av Jean-Baptiste Lully. Italiensk opera ble imidlertid mer folkelig og publikumsvennlig via utvikling i Venezia og Napoli.
Instrumentalmusikken utviklet seg også forskjellig. I Italia ble fiolinen svært populær, og sonaten ble nær oppfunnet for å kunne vise fram instrumentets egenskaper. Arcangelo Corelli var avgjørende for sonatens suksess. I Frankrike skapte komponister som Marc-Antoine Charpentier franske messer og oratorier, mens vidunderbarnet Élisabeth Jacquet de La Guerre skrev utfordrende cembalostykker. I Tyskland hadde Heinrich Schütz og Johann Hermann Schein introdusert en rekke nye musikkstiler. Samuel Scheidt, og senere Johann Pachelbel og Dietrich Buxtehude hadde stor suksess med orgelmusikk, både messer til kirkens bruk og verdslige toccataer og fantasiaer.
Senbarokken hadde en enorm utvikling av særlig instrumentalmusikken. Under Johann Sebastian Bach fikk både toccataen, fugen og til dels fantasiaen en markant utvikling og popularitet. Georg Friedrich Händel utviklet især operaen og oratoriene, Georg Philipp Telemann utviklet konserter, komisk opera og en rekke andre temaer, Antonio Vivaldi og Tomaso Albinoni var avgjørende for videreutviklingen av sonaten og solokonserten, Jean-Philippe Rameau utviklet operaen i Frankrike og Italia og Domenico Scarlatti og François Couperin var, sammen med Telemann, med på å legge grunnlaget for den galante stilen som etterfulgte barokken. Den galante stilen og klassisismen gjorde opprør mot barokkens kompliserte stil, og ønsket homofon musikk med enkel bassgang og et mer verdslig fokus.