Benkestok

Benkestok (også kjent som Benkestokk, Benchestoch, Benkestoch med videre) var en norsk adelsslekt, kjent første gang i 1399. Slekten var en av få adelige familier i Norge som beholdt en prominent posisjon inn i dansketidens begynnelse på 1500-tallet. På 1600-tallet forsvinner slektens siste menn i kildene. Kognatiske etterkommere av adelsslekten er imidlertid spredd over landet, men finnes særlig i Nordland.[1] Første gang en støter på Benkestokk-navnet er i Båhuslen. De hadde sitt hovedsete i Meløy i Nordland fra 1500-tallet.[2][3][4][5][6]

Flere Benkestokker hadde maktposisjoner fra middelalderen og fram til 1600-tallet. De var representert i det norske riksrådet og i regionale posisjoner som lensherrer, befalingsmenn og landeiere. Flere av dem markerte seg i viktige nasjonale hendelser, som deres kamp for å bevare den katolske tro i Norge under reformasjonen, og kongene de aktivt støttet frem.[7]

Første gang navnet ble brukt var i 1399. Den siste som brukte navnet Benkestok, en kognatisk etterkommer, bodde i Nordland midt på 1700-tallet.[8] Det er antatt at slekten døde ut agnatisk (i mannslinjen), men den har fortsatt en lang rekke kognatiske etterkommere, det vil si gjennom blanding av kvinne- og mannsledd. Enkelte familier har igjen valgt å ta i bruk etternavnet skrevet på ulike måter.[9][10][11][12][13][14]

En gullsignet som tilhørte Trond Jonsson Benkestok, kalt Benkestok-ringen, har gjennom kvinneledd gått i arv i tretten generasjoner over et tidsrom på 400 år.[15][16][17] Ringen er én gjenstand blant mye løsøre, herunder «een røed Damaskes Kaabe med Hermelins Bræm», som ble arvet av etterkommere. Slektens residens på Meløygården gikk for øvrig tapt i en brann i 1687.

Wilhelmine Brandts Slægten Benkestok (1904) regnes som et sentralt verk om Benkestok-slekten samt nordlandsslekter i alminnelighet.[18][19] En oppdatert artikkelsamling finnes i rapporten fra Benkestokk-seminaret, avholdt på Meløy i 1999.[20]