Bodøsaken
smugleraffære i 1818 / From Wikipedia, the free encyclopedia
Bodøsaken startet som en smugleraffære i 1818 og utviklet seg til en diplomatisk konflikt mellom Sverige-Norge og Storbritannia som endte med norsk nederlag i 1821. Norske motstandere av unionen mellom Sverige og Norge brukte saken som et eksempel på at det svensk-norske utenriksdepartementet ikke fulgte opp Norges interesser. Flere omstridte utenrikssaker utover på 1800-tallet bygde etter hvert opp en norsk misnøye som kulminerte med kampen for et eget norsk konsulatvesen, og Norges ensidige oppløsning av unionen i 1905.
Konflikten begynte med at norske myndigheter beslagla smuglergods fra flere britiske skip i Bodø. Smuglerne gjorde væpnet motstand og flere ble satt i arresten. Etter at de et par måneder senere ble satt fri mot kausjon, klarte de å sperre lensmannen og folkene hans inne, og kom seg vekk fra Bodø med fartøyene sine og en del av smuglergodset.
Vel tilbake i Storbritannia krevde smuglerne erstatning for påståtte overgrep og økonomiske tap. Den norske regjeringen avviste kravet og kontret med å kreve at Storbritannia straffet smuglerne. Smuglerne forsøkte å vinne den britiske regjeringen for sin sak ved å produsere en rekke forfalskede dokumenter, i tillegg til at de bestakk norske statstjenestemenn for å få tilgang til norsk innsideinformasjon. I Norge ble Bodø-saken behandlet som en sak for rettsvesenet, mens britene så den som et spørsmål om handelsfrihet for britiske forretningsdrivende. Etter at den britiske regjeringen truet med å begrense den viktige svensk-norske trelasteksporten, gav Norge etter og betalte en ydmykende erstatning til de engelske smuglerne. Totalt kostet saken 120 000 speciedaler, en betydelig sum for den unge og fattige staten. Noen år senere avslørte en engelsk forretningsmann med økonomiske interesser i Nord-Norge at de britiske smuglernes hadde drevet med dokumentforfalskning, og de norske myndigheter gjorde flere forgjeves forsøk på å få tilbakebetalt erstatningssummen.
Fra norsk side ble det hevdet at Bodø-saken viste at det felles svensk-norske utenriksdepartementet ikke fulgte opp Norges interesser. Utover på 1800-tallet var saken stadig oppe i den norske opinionen, og for motstanderne av unionen var den et sentralt eksempel på hvor liten innflytelse Norge hadde på det viktige utenriksområdet.