Böhmen
historisk stat From Wikipedia, the free encyclopedia
Böhmen, eller Čechy, (tysk: Böhmen; tsjekkisk: Čechy uttale ; latin og engelsk: Bohemia; fransk: Bohême) er en historisk region i Sentral-Europa og et tidligere kongerike som i mange århundrer var en del av det tysk-romerske rike og Habsburgerriket (senere Østerrike). Den viktigste byen og historiske hovedstaden er Praha. Det er den vestligste og største historiske region av tsjekkisk land i dagens republikk Tsjekkia, men i bredere betydning er Böhmen tidvis referert til hele det tsjekkisk området, inkludert Mähren og Tsjekkisk Schlesien,[1][2] særlig i en historisk kontekst som landet til kongeriket Böhmen. Tsjekkisk land (tsjekkisk: České země) består således av de tre regionene Böhmen, Mähren og Tsjekkisk Schlesien, og utgjort republikken Tsjekkia siden 1. januar 1993.[3] Böhmen har et areal på 52 065 km2 og har rundt regnet 6,5 millioner av Tsjekkias 10,5 millioner innbyggere.
Böhmens historie er tett knyttet til Mähren, selv om Mähren er en egen historisk region. Som geografisk region er Böhmen i dag også kjent under det tsjekkiske navnet Čechy. Böhmen grenser i nord til den historiske regionen Schlesien (i dag i Polen), i øst mot Mähren, i sør mot Østerrike og i vest og nordvest mot Bayern og Sachsen (i dag i Tyskland).
Böhmen var tidligere hertugdømme i Stormähren, senere et uavhengig fyrstedømme, et kongerike innenfor det tysk-romerske rike, deretter en del av Habsburgmonarkiet og det østerrikske rike.[4] Etter den første verdenskrig og etableringen av uavhengig tsjekkisk stat, ble Böhmen en del av Tsjekkoslovakia. Mellom 1938 og 1945 ble grenseregionene med en betydelig tyskspråklig minoritet i alle de tre tsjekkiske regionene slått sammen med Nazi-Tyskland som Sudetenland.[5]
Det gjenværende tsjekkisk land ble Den andre tsjekkiske republikk og ble deretter okkupert som Riksprotektoratet Böhmen og Mähren. I 1969 ble tsjekkisk land (inkludert Böhmen) gitt selvstyre innenfor Tsjekkoslovakia som Den sosialistiske tsjekkiske republikk. I 1990 ble navnet endret til Den tsjekkiske republikk (Tsjekkia), som deretter ble en adskilt stat i 1993 ved oppløsningen av Tsjekkoslovakia.[5]
Tsjekkisk språk er først dokumentert skriftlig i Böhmen på 1100-tallet i form av ordlister, litterære verker på 1200-tallet og administrative dokumenter mot slutten av 1300-tallet. De første bibeloversettelser kom også i denne epoken.[6] Det var ingen standardiserende skille mellom tsjekkisk og slovakisk før 1400-tallet,[7] men det ble merkbart på 1500-tallet. Bible kralická, den første komplette oversettelsen av Bibelen, kom i 1579-1593 og ble avgjørende for standardiseringen av tsjekkisk i de påfølgende århundrene.[8][9]
I 1615 ble det forsøkt å få erklært tsjekkisk som det eneste offisielle språket i kongedømmet. Etter det bøhmiske opprør (1618–1620), hovedsakelig drevet av den protestantiske adelen, ble slått ned av Habsburgmonarkiet i 1620 måtte de protestantiske intellektuelle forlate landet. utvandringen sammen med konsekvensene av tredveårskrigen fikk en negativ effekt på utbredelsen og anvendelsen av tsjekkisk språk. I 1627 ble tsjekkisk og tysk offisielle språk i kongeriket Böhmen, og på 1700-tallet ble tysk dominerende i Böhmen og Mähren, særlig blant de øverste samfunnskalssene.[10]
Oldtidens Böhmen
Böhmen (latin: Bohemia) har navn etter oldtidsfolket boierne (latin flertall Boii), et stort keltisk folk kjent av romerne for deres folkevandringer og bosetninger i nordlige Italia og andre steder. Andre deler av dette folket bevegde seg vestover sammen med helvetikere (latin: Helvētiī) inn i sørlige Frankrike, noe som var en av hendelsene som førte til Julius Cæsars galliske krig i 58 f.Kr. Han forteller om hendelsene til konflikten i de innledende seksjonene av Commentarii de Bello Gallico (Opptegnelser om gallerkrigen).[11] Ved at disse keltisketalende folkegruppene forlot det som i dag er sørlige Tyskland og Böhmen, ble de spredte befolkede gjenværende områdene åpent for germansktalende svebere som bosatte seg og ble dominerende i de forlatte områdene. I sør, over elven Donau, strakte romerne sitt rike, og i sørøst, i det som i dag er Ungarn, var sarmatere, opprinnelig et iransk folk.
I området til dagens Böhmen ble den germanske stammen markomannere og andre svebiske stammer ledet av deres kong Maroboduus etter å ha lidt et nederlag for romerske styrker i Tyskland. Han dro fordel av det naturlige forsvaret av fjellene og skogene i områdene. De opprettholdt allianser med stammer i nærheten og var tidvis delvis kontrollert av romerne og andre ganger i krig med dem, som i tiden da de kjempet mot hæren til keiser Marcus Aurelius.
I senantikken og tidlig middelalder i folkevandringstiden var det to nye svebiske stammer som dukket opp vest for Böhmen i sørlige Tyskland: alamannerne og bavarere (latin: Baiuvarii). Sistnevnte ga navn til Bayern (latin: Bavaria). Mange svebiske stammer fra regionen Böhmen deltok i folkevandringene vestover, noen bosatte seg så langt unna som Spania og Portugal. Det var også stammer som forflyttet seg østover, vandaler og alanere. Andre grupper igjen bevegde seg sørover mot Pannonia. Den siste kjente omtalen av kongeriket til markomannerne er om en dronning ved navn Fritigil på 300-tallet. Det er antatt at hun levde i eller nær Pannonia.[12] Svebiske langobarder, som i flere generasjoner hadde bevegd seg fra Østersjøen via Elben og Pannonia til nordlige Italia, er nedtegnet i Origo Gentis Langobardorum, langobardernes historie, for en tid tilbrakt ved «Bainaib», et uklart sted som kanskje kan identifiseres som Böhmen.[13]
Etter denne folkevandringstiden var Böhmen delvis avbefolket på 500-tallet, og til sist ble området fylt om slaviske folk som kom fra øst, og deres språk begynte å erstatte de eldre germanske og keltiske språkene. Disse forfedrene til dagens tsjekkere, skjønt graden av slavisk innvandring er et emne for akademisk diskusjon. Den slaviske innvandringen synes å ha skjedd i to eller tre bølger. Den første kom fra sørøst og øst da germanske langobarder forlot Böhmen rundt 568. På begynnelsen var det antagelig en ny bølge av slavere som kjempet mot avarer[14] fram til framveksten av riket til Samos rike, i henhold til Fredegars krønike.[15] Det var en rike eller en stammesammenslutning av slaviske folk ved Samo som eksisterte fra 623.[16] Samos død i 658 markerte slutten på den gamle slaviske riket eller forbundet. Den andre forsøket på å etablere et lignende slavisk forbund var Karantania (658–828) i sørlige Østerrike og nordøstlige Slovenia.
Kristendommen ble introdusert tidlig på 800-tallet, men ble først dominerende langt senere, på 900- eller 1000-tallet. 800-tallet var avgjørende for Böhmens framtid. Herregodssystem under føydalismen fikk en kraftig nedgang som det også gjorde i Bayern. Innflytelsen til sentrale «fraganeo-tsjekkere» (Bydgoszcz) vokste som resultat av et viktig kultsenter i deres område. De var slavisktalende og bidro således til omformingen av befolkningen til en ny nasjon med en forent slavisk bevissthet.[17]
Přemyslidiske dynasti
Böhmen ble gjort til en del av den tidlige slaviske staten av Stormähren under styret til Svatopluk I (870–894).[18] Etter hans død ble Stormähren svekket av år med innbyrdeskrig og brøt til sist sammen og fragmenterte grunnet stadige invasjoner fra de nomadiske madjarer. At Böhmen ble en del av Stormähren førte til en omfattende kristning av befolkningen. Et innfødt monarki kom på tronen, og Böhmen kom inn under styret til det přemyslidiske dynasti, som kom til å styre tsjekkisk land for flere århundrer.[19]
Přemyslidene sikret grensene fra restene av asiatiske invasjoner etter sammenbruddet til Mähren ved å underlegge seg som vasall for frankiske herskere. Denne alliansen var muliggjort ved Mähren var blitt et kristent rike fra og med 800-tallet. I 806 ble behaimiene (= bøhmerne) nødt til å underkaste seg karolingerne, og betale en årlig skatt på fem hundre mål sølv og 120 okser[20]Nære kontakter med ble videreutviklet med Østfrankerriket som igjen utviklet seg til det karolingiske storrike, og ble til sist det tysk-romerske rike.
Etter en avgjørende seier for det tysk-romerske rike og Böhmen over invaderende madjarer i 995 i Lechfeldslaget,[21] ble hertug Boleslav I av Böhmen gitt markgreveskapet Mähren (tsjekkisk: Markrabství moravské), en grensestat, av keiser Otto den store. Böhmen forble i stor grad en selvstyrt stat under det tysk-romerske rike i flere tiår. Jurisdiksjonen til det tysk-romerske rike ble bestemt gjennomført da Jaromir ble gitt kongeriket Böhmen som et len av keiser Henrik II av Det tysk-romerske rike, og med løftet om at han skulle kunne holde det som en vasall straks han okkupert Praha på nytt med en tysk hær i 1004 og avsluttet styret til Bolesław I av Polen. Borgerne av Praha tok imot ved byens port og mottok bekreftelse fra ham på deres rettigheter.[22]
De første som benyttet tittelen «konge av Böhmen» var přemyslidehertugene Vratislav II (1085) og Vladislav II (1158), men deres arvinger kom til å gå tilbake til tittelen som hertug. Tittelen som konge ble arvelig først under Ottokar I (1198). Hans sønnesønn Ottokar II (konge i tiden 1253–1278) erobret et kortvarig rike som besto av dagens Østerrike og Slovenia. På midten av 1200-tallet begynte en innvandring av tyskere, senere kalt for deutschböhmen,[23] noe som ble oppmuntret av myndighetene da hoffet søkte å erstatte tapene fra en kortvarig invasjon av mongoler i Europa i 1241-1242.[24] Tyskerne bosatte seg hovedsakelig langs de nordlige, vestlige og sørlige grensene i Böhmen, skjønt mange søkte også til de større byene over hele riket.
Luxembourg-dynastiet
Huset Luxembourg aksepterte invitasjonen til å overta tronen i Böhmen ved å gifte seg med přemyslideprinsessen og arvingen Elizabeth, datter av Václav III av Böhmen. Johan, sønn av Henrik VII av Det tysk-romerske rike, ble kronet i 1310. Hans sønn Karl ble konge av Böhmen i 1346. To år senere grunnla han Karlsuniversitetet (tsjekkisk: Univerzita Karlova), den første universitetet i Sentral-Europa.[25][26][27]
Hans styre løftet Böhmen til dens topp, både politisk og i totalt areal, noe som resulterte at han var den første konge i Böhmen som ble valgt til tysk-romersk keiser. Under hans styre kontrollerte kronen i Böhmen svært mangfoldige områder som Mähren, Schlesien, Oberlausitz, Niederlausitz, Brandenburg, et område rundt Nürnberg kalt Ny-Böhmen, Luxembourg, og flere mindre byer spredt rundt om i Tyskland.
Husittiske Böhmen
I løpet av konsilet i Konstanz i 1415 ble Jan Hus, rektor ved Karlsuniversitetet og en framtredende reformator og religiøs tenker, dømt til dømt til å bli brent levende som kjetter. Dommen ble vedtatt til tross for det faktum at Hus var gitt formell beskyttelse av keiser Sigismund av Det tysk-romerske rike før han reiste til kirkemøtet. Hus var blitt invitert til møte ved konsilet for å forsvare seg selv og de tsjekkiske posisjoner i en religiøs domstol, men med keiserens godkjennelse ble han henrettet den 6. juli 1415.[28] Henrettelsen av Jan Hus, foruten fem påfølgende pavelige korstog mot tilhengere av ham, tvang böhmerne til å forsvare seg selv. Deres forsvar og opprør mot katolikker er kjent som husittkrigene[29] Jan Hus ble en forløper til reformasjonen i Böhmen og «legemliggjorde alle håp til hele tsjekkiske folk».[30]
Opprøret mot de keiserlige styrkene ble ledet av en tidligere leiesoldat, Jan Žižka fra Trocnov. Som leder av husitthæren benyttet han innovativ taktikk og våpen, slik som haubitser, pistoler, og befestede vogner, noe som var revolusjonerende i samtiden, og det etablerte Žižka som en stor general som aldri tapte et slag.[31]
Etter at Žižka døde i 1424 tok Andreas Prokop over kommandoen av hæren og under hans ledelse var husittene seierrike i ytterligere ti år til ren skrekk for det katolske Europa. Husittenes sak ble gradvis splittet i to fraksjoner, de moderate utrakvistene (fra latin utraque, «begge deler») som kjempet for at lekmenn skulle få ta del i nattverden i begge former, det vil si både brød og vin) og de mer uforsonlige taborittene (som har navn etter byen Tábor). Utrakvistene begynte å forhandle om en avtale med den katolske kirke og opplevde de radikale synspunktene til taborittene smakløse. Grunnet krigstretthet greide utrakvistene å beseire taborittene i slaget ved Lipany, øst for Praha, i 1434. Keiser Sigismund uttalte etter slaget at «kun böhmere kan beseire böhmere.»[32] Slaget betydde slutten på husittkrigen.[33]
Til tross for en tilsynelatende seier for katolikkene var de bøhmske utrakvistene fortsatt sterke nok til å forhandle religionsfrihet i 1436. Det skjedde i Basel i Sveits hvor det ble erklært fred og frihet mellom katolikker og utrakvister. Det varte dog bare en viss tid da pave Pius II erklærte avtalen for ugyldig i 1462.
I 1458 ble Georg av Podiebrad (tsjekkisk: Jiří z Poděbrad) valgt til å overta kongetronen i Böhmen. Han var tsjekkernes eneste husittiske konge og huskes for han forsøkte å oppnå varig fred ved å danne et felleseuropeisk «kristent forbund» som skulle samle alle statene i Europa til et samfunn basert på religion. I forhandlingsprosessen utnevnte han adelsmannen Zdeněk Lev av Rožmitál til å reise rundt i de europeiske hoffene og inngå samtaler. Det skjedde ikke. Alle forsøk på å oppnå fred med pavedømmet i Roma strandet på pavens uforsonlighet, men Pius II plan om et korstog mot Böhmen lyktes heller ikke. Etter at Pius II døde i 1462 forsøkte kong Georg på nytt, men den nye pave Paul II viste seg som en like uforsonlig og umedgjørlig. Georgs radikale fredsforslag kan betraktes som et forslag før sin tid av en europeisk union,[34][35] og som en historisk visjon om en europeisk enhet som var en forløper til Den europeiske union (EU).[36]
Habsburgmonarkiet
Etter at kong Ludvig II av Ungarn og Böhmen døde i slaget ved Mohács i 1526 i kamp mot osmanene,[37] ble erkehertug Ferdinand I av Østerrike den nye kongen av Böhmen, og landet ble en bestanddel av Habsburgmonarkiets rike.
Böhmen kunne nyte religionsfrihet mellom 1436 og 1620, og ble et av de mest liberale land i den kristne verden i løpet av denne perioden. I 1609 ble den tysk-romerske keiser Rudolf II, som hadde gjort Praha til tysk-romersk hovedstad på denne tiden, og som selv var katolikk, beveget av adelen i Böhmen til publisere Maiestas Rudolphina som bekreftet den eldre Confessio Bohemica (tsjekkisk: Česká konfese) av 1675.[38][39]
Etter keiser Matthias og deretter Böhmens kong Ferdinand II (senere tysk-romersk keiser) begynte å undertrykke rettighetene til protestantene i Böhmen førte det til det böhmiske opprør (1618–1620) mot Habsburg-herskerne, og det utløste igjen tredveårskrigen i 1618. Kurfyrste Fredrik V av Pfalz, som var protestant, ble valgt av adelen i Böhmen til erstatte Ferdinand som konge i landet, da han var et ledende medlem av Den protestantiske union, som hans far hadde tatt initiativ til for å beskytte protestantene i riket. Hans tid ble kort, som tysk-romersk keiser fra 1610 til 1623, og som konge av Böhmen fra 1619 til 1620 da han ble tvunget til abdisere fra begge titlene. Grunnet den korte tiden fikk han tilnavnet «vinterkongen» (tsjekkisk: Zimní král). Hans hustru, den populære Elizabeth Stuart, datter av kong Jakob VI av Skottland (og fra 1603 også konge av England), ble kjent som «vinterdronningen» eller «hjerterdame».[40][41] Fredriks tid som konge endte med slaget på Det hvite berg den 8. november 1620 – et år og fire dager etter at han ble kronet. Han bodde resten av livet i landflyktighet med sin familie.
Etter Fredriks nederlag i slaget på Det hvite berg ble 27 bøhmiske ledere sammen med Jan Jesenius, rektor ved Karlsuniversitetet i Praha, henrettet på torget i gamlebyen den 21. juni 1621. Resten ble forvist fra landet og deres eiendommer konfiskert og gitt til katolikker. Det endte den reformistiske bevegelsen i Böhmen og avsluttet Prahas rolle som hovedstad i det tysk-romerske rike.[42]
I den såkalte «fornyete konstitusjonen» av 1627 ble tysk språk etablert som andre offisielle språk i tsjekkiske land. Tsjekkisk forble første språk i kongedømmet, men både tysk og latin var i stor grad snakket av den herskende klasse, og tysk ble i økende grad dominerende mens tsjekkisk ble snakket på landsbygda.
Den formelle uavhengigheten til Böhmen ble ytterligere truet da diet, rådsforsamlingen, i Böhmen godkjente administrative reformer i 1749. Det omfattet blant annet en sentraliseringen av styret. I all vesentlighet betydde det at det kongelige bøhmiske kanselliet ble slått sammen med det østerrikske kanselliet.[43]
Mot slutten av 1700-tallet begynte den nasjonale tsjekkiske bevegelse og i samarbeid med deler av adelen Böhmen en kampanje for gjenopprettelse av kongerikets historiske rettigheter. Blant annet ville de gjenopprette tsjekkiske språks historiske rolle og erstatte tysk som administrasjonsspråk. Det opplyste eneveldet til Josef II og Leopold II, som innførte mindre språkkonsesjoner, viste løfter for den tsjekkiske bevegelsen, men mange av disse reformene ble senere ikke noe av eller trukket tilbake. I løpet av revolusjonene i 1848 som rammet Europa var det mange tsjekkiske nasjonalister som krevde selvstyre for Böhmen fra habsburgernes Østerrike. En rekke revolusjoner skjedde i det østerrikske rike fra mars 1848 og fram til november 1849. Riket som ble styrt fra Wien besto av etniske tyskere, ungarere, slovenere, polakker, tsjekkere, slovaker, rumenere, kroater og andre. Revolusjonen i Böhmen ble slått ned og den gamle bøhmiske diet, en av de siste levningene fra uavhengigheten, ble oppløst,[44] men tsjekkisk språk fikk en gjenfødelse da den romantiske nasjonalismen bredte seg hos tsjekkerne.[45]
I 1861 ble et nyvalgt bøhmisk diet, rådsforsamling, etablert. Fornyelsen av den bøhmiske kronen (kongeriket Böhmen, markgrevskapet Mähren, og hertugdømmet øvre og nedre Schlesien) ble det offisielle politiske programmet til både tsjekkiske politikere og flertallet til det bøhmiske aristokratiet, men partier som representerte tyske mindretallet og mindre deler av aristokratiet proklamerte deres lojalitet til den sentralistiske konstitusjon, det såkalte verfassungstreue, «forfatningstro»).[46][47]
Etter at Østerrike tapte i den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 oppnådde ungarske politikere Ausgleich («Kompremisset») i 1867 som skapte likhet mellom de østerrikske og ungarske halvdelene av riket i form av statssammenslutningen og dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Et forsøk fra tsjekkerne å få opprettet et trippelmonarki (Østerrike-Ungarn-Böhmen) mislykket i 1871. Programmet for statsrettigheter forble den offisielle plattformen for alle tsjekkiske politiske partier, unntatt sosialdemokratene, fram til 1918.[48]
1900-tallet
Etter den første verdenskrig (1914-1918) ble Böhmen (som det største og mest folkerike området) kjernen i det nyopprettede statsdannelsen Tsjekkoslovakia, som kombinerte Böhmen, Mähren, Tsjekkisk Schlesien, Øvre Ungarn (dagens Slovakia), og Karpato-Ruthenia i en stat. Under dens første president, Tomáš Masaryk, ble Tsjekkoslovakia en liberaldemokratisk republikk, men alvorlig vanskeligheter oppsto i forholdet mellom den tsjekkiske flertallets forhold til de innenlandske tysk og ungarske minoriteter.
Som følge av Münchenavtalen i 1938 ble grenseregionene til Böhmen, som historisk sett har vært befolket av etniske tyskere (Sudetenland), annektert av Nazi-Tyskland. Dette var den eneste gangen i bøhmisk historie hvor dets territorier ble delt. De gjenværende områdene av Böhmen og Mähren ble deretter annektert av Nazi-Tyskland i 1939 mens slovakisk land ble den adskilte slovakiske republikk, en servil satellittstat av Nazi-Tyskland som eksisterte fra 1939 til 1945. I samme epoke, fra 1939 til 1945, var Böhmen (uten Sudetenland) sammen med Mähren Det tyske protektoratet Böhmen og Mähren (tysk: Reichsprotektorat Böhmen und Mähren).[49][50]
Enhver opposisjon av den tyske okkupasjonsmakten ble brutalt slått ned av de nazistiske myndighetene. Mange tsjekkiske patrioter ble henrettet som resultat av små og større hendelser. Etter at den andre verdenskrig ble avsluttet i 1945 ble den store majoriteten av de gjenværende tyskere forvist med makt på ordre fra den reetablerte sentralregjeringen i Tsjekkoslovakia, basert på Potsdamavtalen, og deres eiendommer ble konfiskert. Den omfattende avbefolkningen av området førte til at fra dette øyeblikket ble de lokale kun referert til ved deres tsjekkiske ekvivalenter uansett deres tidligere demografiske sammensetning.
Kommunistpartiet vant de fleste stemmene i de frie demokratiske valgene, men ikke et enkelt flertall. Klement Gottwald, kommunistenes leder, ble statsminister i en koalisjonsregjering. I februar 1948 gikk de ikke-kommunistiske regjeringsmedlemmene av i protest mot de vilkårlige grepene til kommunistene og deres sovjetiske beskyttere i mange av statens institusjoner. Gottwald og kommunistene svarte med et statskupp og opprettet en prosovjetisk og autoritær stat. I 1949 opphørte Böhmen å være en administrativ enhet i Tsjekkoslovakia da landet ble inndelt i ny administrative regioner som ikke fulgte de historiske grensene.
Etter oppløsningen av Tsjekkoslovakia i 1993[51] forble området Böhmen i Tsjekkia. Den nye forfatningen i Tsjekkia førte til at høyere administrative enheter ble etablert, noe som ga muligheten for Böhmen som en administrativ enhet, men spesifiserte ikke hvilken form de vill få. En konstitusjonell liv i 1997 avviste gjenopprettelsen av selsstyrte historiske tsjekkiske landområder og besluttet for å ta i bruk det regionale systemet som har vært gjeldende siden 2000.[52] Petr Pithart, tidligere tsjekkisk statsminister og president av senatet på den tid, forble en av de fremste forkjempere av landsystemet, [53] og hevdet at hovedgrunnen for at det ble avvist var frykten for en mulig separatisme for Mähren.[53]
Böhmen forble således en historisk region, og dens administrasjon er delt mellom Praha, regionene Sentral-Böhmen, Plzeň, Karlovy Vary, Ústí nad Labem, Liberec, og Hradec Králové, foruten deler av regionene Pardubice, Vysočina, Syd-Böhmen og Syd-Mähren.[54] I tillegg til deres bruk i navnene i regionene, forblir historiske stedsnavn også i bruk ved kommuner, matrikkelområder, jernbanestasjoner,[55] eller geografiske navn.[56] Skille og grense mellom tsjekkisk land er også bevart i lokale dialekter.
- Böhmens regenter
- Böhmen-Mähren
- Liste over historiske stater
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
