Crossrail
From Wikipedia, the free encyclopedia
Crossrail – omdøpt til Elizabeth Line til ære for dronning Elizabeth[1] – ble påbegynt i 2010 som det største infrastrukturprosjekt i Europa på den tid, med et budsjett på £ 14,8 milliarder og planlagt ferdigstilt i desember 2018. Crossline åpnet likevel først i mai 2022, med kjappere reise til og fra Heathrow lufthavn og Berkshire vestpå og Essex østpå ved hjelp av en rekke nye tunneler under London. Crossrail antas å frakte rundt 200 mill. passasjerer årlig, og øke Londons jernbanekapasitet med 10 %, dette til en sluttpris som sprengte alle rammer og kom på £ 24 milliarder.[2]
| Elizabeth Line | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Info | |||
| Land | Storbritannia | ||
| System | National Rail | ||
| Antall stasjoner | 41 | ||
| Drift | |||
| Eier | Transport for London | ||
| Operatør(er) | MTR Corporation | ||
| Teknisk | |||
| Sporvidde | normalspor (1435 mm) | ||
| Lengde dobbeltspor | 118 km | ||
| Høyeste hastighet | 140 km/t | ||
Statsminister Gordon Brown godkjente prosjektet 5. oktober 2007, ut fra en finansieringsplan som inkluderte både offentlige og private midler. 22. juli 2008 ble det kunngjort at Transport for London fikk eierskapet til Cross London Rail Links Ltd som tidligere ble eid av TfL og Transportdepartementet i fellesskap for å promotere linjen.
Arbeidet trengte dypt ned i Londons geologi. I vest, under Paddington, Bond Street og Tottenham Court Road, krysser tunnelen et lag av 55 millioner år gammel leire, dannet da området var Nordsjøens havbunn. Dette var ideelt å arbeide i, fordi det er sammenhengende og ensartet med et lavt vanninnhold. Lenger øst ble forholdene kompliserte, med lag av sand og grus. Her var det stedvis mye vann, under trykk fra lagene over. Dette satte arbeiderne i fare, og på overflaten var det fare for synkehull. Det ble derfor boret prøvehull fortløpende langs ruten.[3]
I 1863 begynte London som første by i verden å bygge det som skulle bli en omfattende undergrunnsbane (T-bane). Senere kom også en «ekte» jernbaneforbindelse, den nord–sør-gående Thameslink. Men disse banene løste bare delvis problemene. Underveis fra vest til øst med tog og T-bane i Stor-London må folk ofte bytte to ganger med ekstra omstignings- og ventetid, og ulemper for hele transportsystemet: Flaksehalser i myldretidene med forsinkelser som forsterkes når titusener av mennesker må ut av overfylte tog for å ta trappen, rulletrapp eller ramper for å komme seg på andre overfylte tog.
Alt i 1941 foreslo jernbanemannen George Dow flere sentrumstunneler i London – også Paddington–Liverpool Street. Senere kom en rekke forslag om sentrumstunneler. Et forslag fra 1974, hvor betegnelsen Crossrail ble lansert, gjaldt to sentrumstunneler: Paddington–Liverpool Street, og en sørligere Victoria–London Bridge-tunnel. Den gang hadde en rekke byer forbundet sine gamle jernbanestasjoner med én eller flere sentrumstunneler (i Norge var Oslotunnelen under utbygging), og forslaget var inspirert av Paris’ RER og Hamburgs S-Bahn.
Til de mange forslagene hørte det mer omfattende Superlink knyttet til linjene til Cambridge, Ipswich, Southend, Pitsea, Reading, Basingstoke og Northampton. 5. oktober 2007 ble Crossrail godkjent av daværende statsminister Gordon Brown, og arbeidet startet i februar 2012.
Arkeologiske funn
Mye kom for dagen under gravearbeidene. Sørøst for London, ved Plumstead-portalen,[4] ble det funnet et trestillas fra bronsealderen, og etter hvert også 68 000 år gamle knokler fra reinsdyr og bison; en bowlingkule i myrete grunn fra tudortidens Stepney Green, den gang bowling var forbeholdt adelen og forbudt for almuen; skøyter fra middelalderen laget av dyreknokler. DNA-testing av tenner fra en gravplass ved Bedlam hospital avslørte for første gang bakteriene som utløste pestutbruddet i London i 1665. Under Canary Wharf lå det en bit 55 millioner år gammelt rav og to biter fra en mammutkjeve.[5]
Crossrail består av ca. 118 km dobbeltsporet jernbane, hvorav ca. 22 km i tunnel dypt under London. Linjen skal gå fra Reading og Heathrow i vest til Shenfield i nordøst og Abbey Wood i sørøst. Den skal forbinde en rekke viktige knutepunkter, som Heathrow og de store jernbanestasjonene Paddington og Liverpool Street (traseen for tunnelen mellom disse to stasjonene, Crossrail linje 1, avviker ikke mye fra Dows gamle forslag).
I rushtidene planlegges 24 tog pr. time og retning (tpt) mellom Paddington og Whitechapel.[6] Hvert tog skal kunne ta 1 500 passasjerer, så transportkapasiteten i hver retning blir på 36 000 passasjerer pr. time. Maks kapasitet blir 32 tpt, dvs. 48 000 passasjerer pr. time.[7] En forventer 200 mill. passasjerer pr. år.[8].Topphastigheten blir opptil 160 km/t (mot 140 km/t for RER), men 100 km/t i tunnelene. Fire togprodusenter leverte tilbud på materiell.[9] I februar 2014 fikk Bombardier Transportation kontrakten på 65 tog, med opsjon på ytterligere 18.
Linjen forenkler ikke minst pendlernes hverdag. Gjennomsnittlig stasjonsavstand er ca. 3 km, men noen tog vestfra skal ikke stoppe på alle stasjoner vestenfor Paddington.
Reisekortet Oyster skal være gyldig innenfor Stor-London.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
