Den europeiske menneskerettskonvensjon
From Wikipedia, the free encyclopedia
Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) ble vedtatt av Europarådet i Roma 4. november 1950 for å beskytte menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. Den trådte i kraft 3. september 1953 da den var blitt ratifisert av tilstrekkelig mange av Europarådets medlemsstater. Ratifikasjon av konvensjonen er ett av kriteriene for å bli medlem av Europarådet. Konvensjonen har to autentiske språkversjoner: fransk og engelsk.
Den europeiske menneskerettskonvensjon | |||
---|---|---|---|
Type | Konvensjon | ||
Virkeområde | 46 medlemsstater (alle medlemmene av Europarådet) | ||
Myndighet | Den europeiske menneskerettsdomstol | ||
Vedtatt | 4. november 1950 | ||
I kraft | 3. september 1953 | ||
Formål | Menneskerettigheter | ||
Målform | engelsk | ||
Nettside | echr.coe.int |
Konvensjonen etablerte Den europeiske menneskerettighetskommisjon i 1954 (nedlagt i 1998) og siden Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i 1959, begge med sete i Strasbourg i Frankrike. Domstolen håndhever konvensjonen sammen med Europarådets ministerkomité, som holder oppsyn med etterlevelsen av domstolens avgjørelser. Hvert av de 800 millioner mennesker som er omfattet av konvensjonen, kan fremme sine klage direkte fremfor domstolen dersom han mener at hans rettigheter etter konvensjonen er blitt krenket av en av medlemsstatene. Statene selv kan også anlegge sak mot de andre medlemsstatene, men dette skjer svært sjelden.
Konvensjonen anvendes også direkte av domstolene i medlemsstatene, og det er kun etter å ha uttømt alle nasjonale rettsmidler at klageren kan søke om å få en sak avgjort av domstolen i Strasbourg. Dette må gjøres innen seks måneder etter at siste dom ved en nasjonal domstol er falt. Ved anvendelsen av konvensjonen må de nasjonale domstolene benytte samme metode som EMD og dessuten følge den rettsutvikling som finner sted gjennom EMDs virksomhet. I 1999 ble konvensjonen inkorporert i den norske menneskerettsloven som norsk lov.