Den franske revolusjon
1789–1799 / From Wikipedia, the free encyclopedia
Den franske revolusjon (fransk Révolution française, 1789–1799), tidvis også framhevet som «Den store revolusjonen» (La Grande Révolution),[1] var en periode med radikale sosiale, politiske og økonomiske omveltninger i Frankrike som fikk ringvirkninger for hele Europa. Resultatet ble det monarkiske franske eneveldets fall og slutten på et tusenårig stendersamfunn. Frankrike gjennomgikk en voldsom forvandling da føydale, aristokratiske og religiøse privilegier fordampet under et fortløpende angrep fra radikale venstreorienterte grupper: massene i gatene, fattige, og bønder på landet. Gamle ideer om tradisjon og hierarki – om monarki, aristokrati, og kirkens autoritet – ble brått veltet overende av prinsipper og idealer fra opplysningstiden: Liberté, égalité, fraternité – «Frihet, likhet, brorskap», eller likhet, brorskap og likhet for loven (rettsvern).
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
|
| Eldre historie |
|
Frankerne Huset Capet Huset Valois Bourbon-dynastiet (1) |
| Nyere historie |
|
Den franske revolusjon 1. republikk 1. keiserdømme Bourbon-restaurasjonen Julimonarkiet 2. republikk 2. keiserdømme Pariskommunen 3. republikk Vichy-regimet 4. republikk 5. republikk |
Den franske revolusjon har vært inndelt i tre faser:
- 1789–1792: Eneveldet ble avskaffet, et konstitusjonelt monarki ble opprettet, som senere ble fjernet.
- 1792–1794: Et republikansk styre ble innført som raskt la for dagen hensynsløs brutalitet. Ved militære midler fikk Frankrike såkalt naturlige grenser.
- 1794–1799: En ny republikansk forfatning ble vedtatt (1795) med garantier mot maktmisbruk, under forsvar av de nye grensene fikk de militære stadig større innflytelse.[2]
Revolusjonen skyldtes det voksende borgerskaps misnøye med et tungrodd statsapparat som ikke taklet Frankrikes økende økonomiske, sosiale og utenrikspolitiske problemer. Vanskelighetene hadde utspring i landets kostbare deltakelse i den amerikanske uavhengighetskrig, flere uår innen landbruket og ineffektiviteten i et uoversiktlig forvaltningssystem der maktposisjoner var forbeholdt adelen. Den franske revolusjonen begynte i 1789 med sammenkallelsen av États généraux, stenderforsamlingen 1789. I det første året av revolusjonen proklamerte medlemmene av tredjestanden Ballhuseden i juni, man opplevde stormen på Bastillen i juli, Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter ble vedtatt av den franske nasjonalforsamlingen i august, og kvinnenes marsj mot Versailles tvang det kongelige hoff til Paris i oktober. De neste få årene ble dominert av spenninger mellom ulike liberale og konservative fraksjoner i den lovgivende forsamling om betydelige reformer.
Den første franske republikk ble proklamert i september 1792 og kong Ludvig XVI ble henrettet det påfølgende år. Ytre trusler spilte også en dominerende rolle i revolusjonens utvikling. De franske revolusjonskrigene begynte i 1792 og førte til storslåtte franske militære seirer som medførte erobringen av Den italienske halvøya og de fleste områdene vest for Rhinen – prestasjoner som gjennom århundrer ikke hadde lyktes de tidligere franske regjeringer.
Internt i Frankrike hadde populære stemninger radikalisert revolusjonen betydelig, og denne utviklingen kulminerte i framveksten av Maximilien Robespierre og jakobinerne og et faktisk diktatur av Comité de salut public, komiteen for offentlig trygghet i løpet av skrekkveldet fra 1793 og 1794 hvor mellom 16 000 og 40 000 mennesker ble drept.[3] Etter at jakobinerne mistet makten og Robespierre ble henrettet, tok direktoriet kontroll over den franske staten i 1795 og holdt på makten fram til 1799 da det ble erstattet av Napoléon Bonaparte.
Etter Napoleonskrigene og den påfølgende veksten og fallet til Napoleons første franske keiserdømme, ble monarkiet gjeninnført i 1814 og la dermed grunnlaget for ytterligere to vellykkede, men mindre revolusjoner i 1830 og 1848. Det betydde at gjennom 1800-tallet og i prosessen hvor det moderne Frankrike fant sin form ble Frankrike igjen styrt suksessivt av en tilsvarende syklus av konstitusjonelt monarki (1830–48), skjør republikk (andre republikk) (1848–1852) og keiserdømme (det andre) (1852–1870), som endte i gjenopprettelsen av republikken som landets fra da av varige statsform.
Frankrikes historie i moderne tid har utfoldet seg i skyggen av den franske revolusjon. Framveksten av republikker og liberale demokratier, spredningen av sekulære verdier, utviklingen av moderne ideologier, og oppfinnelsen av total krigføring[4] fikk alle sin fødsel i revolusjonen. Den franske revolusjon skapte ringvirkninger over hele Europa. Kollisjonen mellom gamle og nye tanker og rivaliserende maktkonstellasjoner resulterte i en rekke kriger og voldeligheter. Revolusjonens idealer om menneskerettigheter, enkeltindividets ukrenkelighet og demokratisk styring som grunnleggende prinsipper for ethvert sunt samfunn, har preget Vestens utvikling frem til i dag.