Den romerske republikk
509-27 f.Kr / From Wikipedia, the free encyclopedia
Den romerske republikk (latin: Res publica Romana ) er betegnelsen på styreformen for byen Roma og oldtidens romerske sivilisasjon. Republikken ble styreformen etter at det romerske kongedømme ble veltet, tradisjonelt datert til 509 f.Kr., og endte med etableringen av romerske keiserriket i 27 f.Kr. Det var under republikken at Roma ekspanderte fra byens umiddelbare omgivelser til sist å herske over hele verden rundt Middelhavet.
- Denne artikkelen omhandler antikken. Se også Napoleons kortvarige romerske republikk 1798–1800 og den romerske republikk av 1849.
Den romerske republikk | |||
---|---|---|---|
Res publica Romana | |||
Språk | Latin, gresk i øst; uoffisielle minoritetsspråk | ||
Hovedstad | Roma | ||
Styringsform | Res publica | ||
Statsoverhode | To konsuler. I militære krisetider, en diktator | ||
Styringsorgan | Det romerske senatet | ||
Regjeringssjef | Konsulene | ||
Etablert | 509 f.Kr. | ||
Oppløsning | Gradvis omgjøring til keiserdømme, men uoffisielt oppløst etter slaget ved Actium 2. september 31 f.Kr. | ||
Første Konsuler | Lucius Junius Brutus, Lucius Tarquinius Collatinus (509–508 f.Kr.) | ||
Siste Konsuler | Marcus Antonius, Lucius Scribonius Libo, Aemilius Lepidus Paullus (34–32 f.Kr.) | ||
Foregående stat | Det romerske kongedømme | ||
Etterfølgende stat | Romerske keiserriket |
Artikkelen inngår i serien om |
---|
Epoker |
Forhistorisk tid · Terramarekulturen · Villanovakulturen· Italikere· Etruskerne · Magna Graecia Romerriket Monarkiet og første verdenskrig |
I løpet av de første to århundre republikken eksisterte, ekspanderte dens territorier ved en kombinasjon av erobring og allianser, fra sentrale Italia til å utgjøre hele den italienske halvøya. Ved det påfølgende århundret omfattet den romerske republikken Nord-Afrika, Spania, og hva som nå er sørlige Frankrike. To århundrer etter, mot slutten av 100-tallet f.Kr., omfattet det resten av dagens Frankrike, Hellas, og det meste av østlige Middelhavet. Ved denne tiden hadde indre spenninger ført til en rekke innbyrdeskriger som kulminerte med drapet på Julius Cæsar, som igjen ledet til overgangen fra republikk til keiserrike.
Den nøyaktige datoen for overgangen kan være et spørsmål om tolkninger. Historikere har på ulikt vis foreslått Julius Cæsars kryssing av elven Rubicon i 49 f.Kr., Cæsars utnevnelse som diktator på livstid i 44 f.Kr., og nederlaget til Marcus Antonius og Kleopatra i slaget ved Actium i 31 f.Kr. Imidlertid er det mest vanlig å benytte den samme dato som antikkens romere selv benyttet, det vil si i 27 f.Kr. da det romerske senatet bevilget ekstraordinære makt til Octavianus og hans tittel som Augustus, som også ble hans navn. Selv med eneveldig makt som militær diktator var Augustus selv opptatt på å bevare republikken formelt og ble aldri omtalt som keiser, verken av seg selv eller andre, og han avviste monarkiske titler. Isteden ble betegnelsen Princeps Civitatis benyttet, «Statens førsteborger».[1]
Den romerske regjeringen var ledet av to konsuler, valgt årlig av borgerne og rådet av et senat som var sammensatt av utnevnte magistrater. Da det romerske samfunn var meget hierarkisk oppbygd etter moderne standarder, var utviklingen av den romerske regjeringen tungt påvirket av striden mellom patrisierne, Romas landeiende aristokrati, som sporet deres slekt tilbake til grunnleggelsen av Roma, og plebeierne, de langt mer tallrike vanlige borgerne. Lovene som ga patrisierne eksklusive rettigheter til Romas fremste posisjoner ble svekket over tid, og ledende familier fra plebeierklassen ble fullverdige medlemmer av aristokratiet. Lederne av republikken utviklet en sterk tradisjon (Mos maiorum, «forfedrenes skikker») og moral for offentlige tjenester og beskyttelse (clientela) i krig og fred, noe som førte til at militær og politisk suksess ble ubrytelig koblet sammen. Mange av Romas juridiske og lovmessige strukturer, senere kodifisert til Corpus Juris Civilis (Justinians lov) og på nytt i Code civil des français (Napoléons lov) kan fortsatt bli sett over hele Europa og store deler av verden i moderne nasjonalstater og internasjonale organisasjoner.