Doktorgrad

Doktorgrad er i mange land betegnelsen på den høyeste akademiske grad man kan oppnå, men doktorgrad er ikke noen enhetlig grad og innhold og nivå på grader betegnet som doktorgrad varierer sterkt både mellom land, institusjoner og i tid. Doktorgrad kan være et av flere elementer som avgjør akademisk kompetanse, men i dag stort sett bare på lavere- eller mellomnivå i en forskerkarriere.

Tradisjonelt ble doktorgraden oppnådd gjennom at en doktorgradskandidat (doktorand) muntlig forsvarte et arbeid i en disputas (men det var ikke nødvendigvis samme person som hadde forfattet doktorgradsarbeidet). Historisk ble doktorgraden kun tildelt innen teologi, jus og medisin, og var sidestilt med magistergraden som ble tildelt ved det filosofiske fakultet (det vil si innen alle andre fag). Ordet doktorgrad kommer fra latin docere, «å undervise», og har blitt forkortet fra latin licentia docendi, «lisens til å undervise», og betød at man hadde rett til å forelese ved universitetene.

Doktorgraden som forskningsgrad, i sin moderne typiske form, innebærer for det meste at man gjennomfører forskning av et visst omfang og skriver en doktorgradsavhandling. I sin nåværende form har denne graden utspring i tysk universitetstradisjon fra 1800-tallet og spredte seg etter hvert til USA. I løpet av 1900-tallet har doktorgrader, særlig i den amerikanske formen ph.d. (PhD), fått stort gjennomslag på verdensbasis som en forskningsgrad man tar i begynnelsen av sin forskerkarriere. Ph.d.-grader etter amerikansk modell innebærer ikke alltid noen disputas. I mange land, blant annet Norge og Storbritannia, var doktorgrad inntil nylig en grad man eventuelt tok sent i karrieren og ikke noen forutsetning for en forskerkarriere.[f 1] I norsk sammenheng fantes det flere eldre grader, slik som lisensiatgrad og magistergrad, som hadde den funksjonen «doktorgrad» hadde i blant annet Tyskland og USA, som ble regnet som jevnbyrdige med grader betegnet som doktorgrad i utlandet, og som omfangsmessig tilsvarer den nyere ph.d.-graden. I Norge ble PhD-grader fra USA og Storbritannia og doktorgrader fra Tyskland ved mange anledninger bedømt som tilsvarende norsk magistergrad eller lisensiatgrad frem til 2003.

Doktorgrad kan også vise til et kompetansenivå uavhengig av formell grad; man kan oppnå doktorgradskompetanse (jf. førstestillingskompetanse) uten å avlegge en formell doktorgrad gjennom å publisere forskningsarbeider av samme omfang og kvalitet som en doktorgrad, i dag som oftest i form av fagfellevurderte vitenskapelige artikler, eventuelt bøker (en norsk doktorgrad i dag tilsvarer for det meste fire vitenskapelige artikler). Det er ingen forskjell på kompetansenivået til personer med formell doktorgrad og personer som har oppnådd samme kompetanse gjennom publisering av forskningsarbeider og bedømmelse som doktorgradskompetent (i Norge gjerne førsteamanuensiskompetent).

Ordet doktor kan også inngå i profesjonelle grader, det vil si grader som ikke er forskningsgrader.[1] Tittelen doktor blir også tildelt som en æresbevisning (æresdoktor).