Doctor medicinae

Doctor medicinae, også skrevet doctor medicinæ, forkortet dr.med. og kalt den medisinske doktorgrad, er en tradisjonsrik betegnelse på en medisinsk doktorgrad. Graden er en av de tre tradisjonelle doktorgradene i de klassiske universitetsdisiplinene med røtter fra middelalderens universiteter, ved siden av doktorgradene i teologi og jus.

Graden doctor medicinae ble innført i 1479 ved Danmark-Norges eneste universitet, Københavns Universitet, og ble fra 1817 videreført ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Norge basert på den danske graden og gradsforskriften. De danske og norske dr.med.-gradene var anerkjent som likeverdige og var stort sett identiske da de hadde felles røtter i Danmark-Norges felles universitet. Graden ble siste gang tildelt i Norge i 2008, men finnes fortsatt i Danmark. Frem til 1800-tallet måtte man ta lisensiatgrad før man kunne ta doktorgraden.

I Danmark er dr.med. i dag formelt en høyere grad enn lisensiatgradens etterfølger, ph.d.-graden. Dr.med.-graden er beregnet på etablerte forskere og er derfor ikke en forskerutdanning; ifølge Styrelsen for International Uddannelse (del av Ministeriet for Videnskab, Teknologi og Udvikling) kan «modne forskere oppnå den tradisjonelle høyere danske doktorgraden, vanligvis etter minst 5–8 års selvstendig og original forskning (etter å ha tatt en kandidatgrad [...] eller ph.d.-grad)».[1] Noen ganger tas ph.d.-graden før dr.med.-graden.[1] I Danmark oversettes dr.med. offisielt til engelsk som Doctor of Medical Science (D.M.Sc.), som i Storbritannia og enkelte andre samveldestater er en tradisjonell høyere doktorgrad som rangerer over ph.d.-graden og som tildeles etablerte forskere for et omfattende vitenskapelig bidrag på høyt nivå.[2]