Første verdenskrig
global konflikt med senter i Europa (1914–1918) / From Wikipedia, the free encyclopedia
Første verdenskrig var en global konflikt, utløst av skuddene i Sarajevo, med sentrum i Europa, som varte fra 1914 til 1918. Mer enn 70 millioner soldater ble mobilisert, over 9 millioner stridende og over 7 millioner sivile ble drept.[note 1] Krigen omfattet datidens stormakter: ententemaktene (opprinnelig Frankrike, Russland og Storbritannia, USA fra 1917) og sentralmaktene (Tyskland, Østerrike-Ungarn, kort etter krigsutbruddet det osmanske rike). Begge alliansegrupper forsøkte å mobilisere hele samfunnet i en total krig, også kvinner bidro i krigsproduksjon. Sentrale årsaker til krigen var de europeiske stormaktenes imperialisme og militarisme, drevet frem av rasisme og nasjonalisme, i land preget av klassemotsetninger og diskriminerende kjønnsroller.[note 2]
Første verdenskrig | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
| |||||||
Stridende parter | |||||||
Ententemaktene: Russland Frankrike Britiske imperiet USA, m.fl. | Sentralmaktene: Tyskland Østerrike-Ungarn Det osmanske rike Bulgaria (fra 1915) | ||||||
Kommandanter og ledere | |||||||
Nikolaj II Clemenceau D. Lloyd George Woodrow Wilson | Frans Josef I Wilhelm II | ||||||
Styrker | |||||||
12 000 000 8 841 541 8 660 000 4 743 826 Totalt: 42 959 850[2] | 13 250 000 7 800 000 2 998 321 1 200 000 Totalt: 25 248 321[2] | ||||||
Tap | |||||||
Militære, døde: 5 421 000[3] Militære, sårede: 12 800 000[4] Sivile døde: Anslag 4-6 millioner[5] | Militære, døde: 4 029 000[3] Militære, sårede: 8 400 000[4] Sivile døde: Anslag 3-5 millioner[5] |
Den 28. juli 1914 erklærte Østerrike-Ungarn krig mot Serbia, mens dets alliansepartner Tyskland angrep Belgia og Frankrike i vest, og Russland angrep Tyskland i øst. Etter noen måneder låste kampene på vestfronten seg, og frem til våren 1918 ble frontlinjene ubetydelig endret. På østfronten var frontlinjene mer bevegelige, og krigen endte med sentralmaktenes seier etter de russiske revolusjonene i 1917. Kampene i Afrika brøt ut i august 1914, da konflikten ble spredd fra de imperialistiske statene i Europa til koloniene. Fra 1915 iverksatte Det osmanske rike folkemordet på armenerne. Etter Russlands kapitulasjon (nederlag) i 1918 konsentrerte Tyskland sine styrker på vestfronten, men den tyske våroffensiven stoppet etterhvert opp. Ententemaktenes hundredagersoffensiv presset den tyske hæren tilbake, og landet måtte undertegne våpenhvile den 11. november 1918.
Ved krigens avslutning ble mange lands grenser tegnet om, og nasjoner ble igjen selvstendige eller ble opprettet. Det osmanske rike ble oppløst. Østerrike-Ungarn ble erstattet av en mengde mindre sentraleuropeiske stater. Tyskland ble omformet fra keiserdømme til republikk. Under fredskonferansen i Paris i 1919 ble de fire stormaktene (Storbritannia, Frankrike, Italia og USA) enige om vilkår for de tapende nasjonene i en rekke avtaler (blant annet Versaillestraktaten), og Folkeforbundet ble opprettet. Begynnelsen til avkolonisering kobles av historikere til første verdenskrig, og dens ettervirkninger. Første verdenskrig avsluttet Europas århundrelange hegemoni over resten av verden. En rekke faktorer knyttet til følgene av første verdenskrig, som revolusjoner, store økonomiske svingninger (den store depresjonen), og tysk følelse av å ha blitt ydmyket (oppildnet av nasjonalistisk propaganda, som i dolkestøtlegenden), bidro til utbruddet av den andre verdenskrig.
Utdypende artikler: Europas historie 1789–1914 og bakgrunn til første verdenskrig
Navn
Til tross for at krigen 1914–1918 omtales som «den første verdenskrigen», var det flere verdensomspennende kriger mellom europeiske makter før den tid; den første var syvårskrigen (1756–1763).[6][7] Frem til andre verdenskrig brøt ut, ble første verdenskrig vanligvis bare omtalt som «Verdenskrigen» (engelsk: the Great War).
Stormakter i verden 1871–1914
Etter Napoleonskrigene (1803–1815) var Tyskland delt opp i mange stater; de fleste var små, løst sammenknyttet i det tyske forbund. I 1860-årene var Preussen, under ledelse av rikskansler Otto von Bismarck den drivende kraft i arbeidet for en tysk samling, mot rivalen Keiserriket Østerrike. Preussen beseiret Danmark i andre slesvigske krig i 1864 og Østerrike i den østerriksk-prøyssiske krig i 1866–1867 i konflikter om landområder. Et tilnærmet samlet Tyskland beseiret Frankrike i den fransk-tyske krig i 1870. Alsace-Lorraine ble etablert som en prøyssisk provins (Reichsland Elsaß-Lothringen). Tysklands samling ble 18. januar 1871 proklamert i Speilsalen i Versailles.[8] Dette skapte bitterhet og revansjisme – hevnlyst og krav om å få tilbake de avståtte områdene – i Frankrike.[9] Med seieren ble også Tyskland den kontinentale stormakten i Europa.[10] Tyskland ble både fryktet og en del av stormaktsspillet.[11]
De neste 19 årene, til 1890, ble dominert av Bismarcks diplomatiske system, der han fokuserte på å holde fred i Europa ved å holde Frankrike isolert politisk, og at Tyskland var på parti med minst to av de andre europeiske stormaktene.[12] Ett av trekkene var å opprette trekeiserforbundet med Østerrike-Ungarn og Russland i 1873. I 1890 avsatte Wilhelm II av Tyskland Bismarck.[13] Under Wilhelm II nedprioriterte rikskanslerne diplomatiske avtaler med Russland, som da gikk inn i forhandlinger med Frankrike og i 1894 inngikk en allianse. Dette var et problem både for Tyskland, som ble inneklemt, og Storbritannia, som var Frankrikes imperialistiske rival i Afrika og Russlands i Asia,[14] i årene 1895–1905 var særlig Storbritannia isolert i Europa.[12] En allianse mellom to av Storbritannias rivaler ville tidligere ført til en britisk-tysk allianse. At så ikke skjedde var dels grunnet britisk tilbakeholdenhet, dels amatørmessig tysk diplomati, men særlig den tyske flåteopprustningen.[15]
Historien om tilbakeliggende land i det nittende og tyvende århundre er historien om forsøkene på å nå igjen de mer utviklede landene, ved å imitere de.[note 3][16]
Historikeren Eric Hobsbawm i boken On History
Ved århundreskiftet hadde Tyskland hjulpet Frankrike og Russland i Kina, mens britene hadde hindret dem. Forsøk på allianse, eller i det minste en overenskomst, mellom Storbritannia og Tyskland mislyktes.[17][18] Først i 1904 kom en avgjørelse, da Storbritannia og Frankrike signerte Entente cordiale (en avtale, opprinnelig kun knyttet til grenser for landenes kolonier).[19] Tyskland betvilte styrken til denne overenskomsten, og året etter reiste keiser Wilhelm II til Marokko for å støtte landets uavhengighet. Marokko var kontrollert av Frankrike, og Wilhelms besøk ble oppfattet av Frankrike som en provokasjon. Dette ble kjent som den første Marokkokrisen, og den endte i diplomatisk nederlag for Tyskland, mens ententen kom styrket ut.[20][21] Også andre tyske fremstøt endte med å styrke ententen. I 1911 blusset det opp en konfrontasjon i Marokko, Agadirkrisen, og igjen kom Tyskland tapende ut.[21][22]
Gjennom store deler av 1800-tallet hadde Russland og Storbritannia vært rivaler i det store spillet (rivaliseringen mellom Russland og Storbritannia over Afghanistan og tilstøtende områder).[23] Rivaliseringen ble avsluttet ved at Russland ble en del av ententen, nå kjent som trippelententen.[24] Av de fem stormaktene var tre på samme side, og Tyskland og Østerrike-Ungarn var i mindretall. Både før og etter Balkankrigene (1912–1913) var det osmanske rike ute etter en sterk alliert. Tyskland hadde investert i jernbanen Berlin-Bagdad, og bisto med militær opplæring og rådgivning.[25][26] Det osmanske rike hadde hatt en rekke kriger mot Russland, og ettersom Russland var alliert med Frankrike og Storbritannia, var det antirussiske alternativet gunstigst.[27][28] Det var imidlertid ingen formell allianse med Tyskland – både Storbritannia og Frankrike hadde også militære rådgivere i landet.[26]
- Berlin-konferansen i 1884–1885 hadde europeiske stormakter som deltakere, og foretok en oppdeling av kolonier i AfrikaTegning av: Adalbert von Rößler
- Losen går fra borde, karikatur av keiser Wilhelms avskjedigelse av kansler Bismarck, i tidsskriftet PunchTegning av: John Tenniel (1820-1914)
- Trippelententen, (Frankrike, Russland og Storbritannia) i grønn, trippelalliansen (Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia) i brun.
- Det revolusjonerende britiske slagskipet «Dreadnought» var en sjømilitær nyvinning og et symbol på kappløpet i bygging av nye krigsskip
- Kartskisse over etniske grupper og språkområder i Østerrike-Ungarn før første verdenskrig
- Oversikt over ulike lands kolonier i verden i 1914
Rasisme, imperialisme og rustningskappløpet
Problemer med å lytte til denne filen? Se Hjelp:Multimedia.
Bakgrunnen for første verdenskrig var en i hovedsak europeisk nasjonalisme, fundert på rasisme, som for de større nasjonene (særlig Storbritannia, Frankrike og Tyskland) førte til etablering av kolonier, eller rivalisering om dem.[29] Fra 1880-årene var det en ny bølge av kolonisering, kjent som ny-imperialisme (engelsk: new imperialism) eller høyimperialisme.[30][31] Ifølge historikeren John Morrow jr. kan første verdenskrig ikke forstås uten å se den i sammenheng med datidens imperialisme.[32] Offisielt ble ekspansjonen forklart ved behov for råmaterialer og markeder, geopolitisk vinning ved kontroll av strategiske områder, økt nasjonal prestisje og for å sikre bosetning for hjemlandets overflødige befolkning. Ny-imperialismen spiret fra og forsterket den utbredte rasistiske nasjonalismen i Europa mot slutten av 1800-tallet, basert på sosialdarwinisme.[31][33][34][35][36][37] Datidens rådende forståelse av sosialdarwinisme - at statene var dømt til å kjempe mot hverandre - spilte også en stor rolle for samtidens syn på krig.[35][36][37][38][39][40]
Naturligvis må jeg ønske at vi seirer og håper på det ettersom vi er den sunnere, oppadstigende rasen. Dette viser seg ikke bare gjennom den bedre kroppslige kondisjonen, den større disiplinen og unektelig større påliteligheten hos tyskerne jevnført med franskmennene, men også gjennom deres bedre moralske tilstand.
Den østerrikske fysikeren Lise Meitner i brev til den svenske fysikeren Eva von Bahr, høsten 1914. Meitner hadde jødisk bakgrunn, og måtte flykte fra Tyskland i 1938.[41]
Imperialisme og demokrati
Den kraftige styrkelsen av imperialismen (kjent som nyimperialismen) og militarismen mot slutten av 1800-tallet var ifølge professor Rolf Hobson nært knyttet til utstrakt demokratisering i europeiske land. Ved at større grupper av befolkningen fikk stemmerett, ble det også økt folkelig deltakelse i landenes utenrikspolitikk. De tidligere elitenes kontroll over statens mest sentrale saker ble utfordret av en nasjonalisme som omfattet stadig økende deler av innbyggerne. Krimkrigen, de tyske og italienske samlingskrigene oppsto dels og ble intensivert av nasjonale fiendebilder. Perioden er ifølge Hobson et eksempel på at demokratisering ikke nødvendigvis fører til en fredeligere verden.[42]
Kulturen i perioden med ny-imperialisme var gjennomsyret av tanken på krig, den europeiske over- og middelklassens menn bokstavelig talt lengtet etter å utmerke seg i kamp. Ulike organisasjoner, fra speiderbevegelsen i Storbritannia,[43] til wandervogel i Tyskland, skulle forberede ungdommen på krig. Imperialistisk tankegang preget europeernes syn på seg selv, og på andre europeere,[44] til den grad at ulike nasjonaliteter ble oppfattet som forskjellige raser.[45][46]
Imperialismen var til en stor del statlig organisert plyndring, muliggjort av overlegen militærmakt.
Professor Rolf Hobson, s. 314 i boken Europeisk politisk historie: 1750–1950
Under utenriksminister Bernhard von Bülow lanserte Tyskland mot slutten av 1890-årene en strategi de kalte Weltpolitik (global politikk). Bakgrunnen var innenrikspolitisk, men resultatet var et ønske om kolonier, og derved også en vesentlig større marine.[47][48][49] Som følge av den tyske flåteutvidelsen vedtok Storbritannia å bygge opp, og konsentrere en stor flåte i Nordsjøen, med base i Skottland.[50] Denne strategien ble støttet ved britiske avtaler med Frankrike, Japan og USA, hvor de tre sjømaktene påtok seg å dekke andre områder enn Nordsjøen.[22][50] Erfaringene fra den russisk-japanske krig (1904–1905) ble studert av de europeiske stormaktene, den tyske generalstaben innså fordelen med skyttergraver og mobilt tungt artilleri.[51]
I årene rett før 1914 mente en del europeiske ledere, særlig i Tyskland og Frankrike, at en storkrig i Europa nærmest var uunngåelig[52] Dette var et resultatet av endringene i maktbalansen, og de store militære opprustningene som startet med flåtekappløpet,[53] maktbalansen ble militarisert.[54] Tyskland var den største landmilitære makten, og hvis den store krigen var uunngåelig, var det mange tyske offiserer som hevdet at den burde komme raskt. De hadde ikke råd til å vente på resultatene av de store militære opprustningene i Frankrike og Russland.[55][56][57][58] Andre ledere, spesielt i Storbritannia, mente at Europa var så sammenknyttet økonomisk at en storkrig i praksis var umulig.[59] Det internasjonale finansmarkedet viste heller ingen særlig bekymring for krig før de siste dagene i juli 1914, først da begynte frykten for konflikt å vises i lavere priser på statsobligasjoner.[60]
Det generaloppgjøret som brøt ut i 1914, var en nesten uunngåelig følge av nasjonalisme, imperialisme og rustningskappløp.
Professor Rolf Hobson, s. 306 i boken Europeisk politisk historie: 1750–1950
I årene fra 1908 til 1913 økte de europeiske maktenes militære utgifter med 50 %,[61] rustningskappløpet, særlig det på land, var en hovedårsak til krigsutbruddet.[62] Fra 1911 var det en kraftig økning av antallet soldater i de kontinentale stormaktenes arméer, i juli 1914 var 3,6 millioner menn i aktiv tjeneste, før selve mobiliseringen begynte.[63] Østerrike-Ungarn var unntaket, de hadde en mobiliserbar styrke rundt halvparten av hva Tyskland eller Frankrike hadde.[64]
Krigsplaner og tofrontskrig
Alle de europeiske maktene hadde utarbeidet krigsplaner før krigsutbruddet. Mens planer for én konkret krig er kjent allerede fra Aleksander den store (356–323 f. Kr), var generelle krigsplaner et produkt av 1800-tallet. Utbygging av jernbaner og etablering av militære stabsskoler la grunnlaget for detaljerte planverk for hvordan kriger kunne utkjempes. Mens stormaktenes krigsplaner var både offensive (angrep) og defensive (forsvar), var de mindre maktenes krigsplaner stort sett kun defensive, de var avhengig av hva stormaktene gjorde. De ulike lands hær- og marinestyrker la hver sine planer, og de ble sjelden samordnet. Statenes øverste ledelse var ofte ukjent med krigsplanene. Den tyske statsministeren Theobald von Bethmann Hollweg ble således ikke fortalt om landets krigsplan før i desember 1912, selv om planen hadde vært forberedt siden 1905. Tilsvarende ble øverstkommanderende for Italias marine, ikke på forhånd underrettet om hærens beslutning om å gå til krig mot Østerrike-Ungarn. Underretningen kom frem til admiralitetet samme dag som krigserklæringen ble avgitt.[65][66] Overordnet de detaljerte krigsplanene lå hos begge alliansene en antagelse om en kort krig, avgjort ved offensiver rett etter krigsutbruddet, da en lengre krig av ulike grunner ble ansett som umulig.[67]
Det tyske keiserrikets krigsplan (ofte omtalt som Schlieffenplanen, mer korrekt Schlieffen-Moltkeplanen)[68][69] forberedte en tofrontskrig, mot Russland i øst og Frankrike i vest. Ved mobilisering skulle fronten mot russerne forsvares med en mindre styrke, mens hovedstyrken angrep franskmennene. Siden festningene langs den tysk-franske grensen ble ansett som for sterke til å trenge igjennom, skulle det tyske angrepet gå gjennom det svakere Belgia, og deretter inn i Frankrike fra nord. Etter at Paris var inntatt og Frankrike var slått, skulle store deler av de tyske styrkene transporteres østover med jernbane for å avgjøre krigen mot russerne.[70] Analyser etter krigen har vist at Schlieffen-Moltkeplanen var en logistisk umulighet.[71]
Den franske krigsplanen ble forandret fra århundreskiftet, og frem mot 1914. Fra et defensivt forsvar ved grensen, ble planen endret til angrep på Tyskland, og gjenerobring av Alsace-Lorraine. Mens en mindre styrke skulle beskytte grensen mot Belgia overfor et mulig angrep fra Tyskland, skulle den franske hovedstyrken angripe Tyskland i øst, og trenge frem mot Rhinen. Bakgrunnen for endringen fra defensiv til offensiv strid, var dels en utvidelse av den franske hæren, dels et ønske om å bidra så sterkt som mulig til å nedkjempe Tyskland, sammen med Frankrikes viktigste allierte, Russland.[72] De fransk-russiske krigsplanene var basert på at krigen ville bli avgjort i løpet av de første seks ukene, derfor var rask innsats av store styrker fra begge land avgjørende.[73]
Den russiske krigsplanen var preget av landets store avstander og at styrkeoppbygging derfor ville ta tid. En mulig tofrontskrig mot Tyskland i vest og Østerrike-Ungarn i sørvest, var også en utfordring. Den russiske hæren ble stadig sterkere frem mot 1914, og i 1910 ble krigsplanen endret fra defensivt forsvar til å skulle angripe Tyskland. Den russiske overkommandoen anså et angrep på Tyskland som nødvendig for å hindre fransk isolasjon ved utbrudd av en krig.[74][75]
Østerrike-Ungarn var den svakeste av de europeiske stormaktene. Det anså seg truet av Serbia, som igjen var støttet av Russland. En konflikt ville derfor også for dem bli en tofrontskrig. Hæren skulle derfor deles i tre, den sterkeste gruppen skulle gå mot Russland i nordøst, en mindre del mot Serbia, mens en tredje gruppe skulle være reserve for begge frontavsnitt.[76]
Britiske krigsplaner skilte seg ut som følge av at Storbritannia var et øyrike, og i motsetning til andre europeiske land var marinen den primære forsvarsgrenen. Landet hadde små stående styrker, og i motsetning til alle andre europeiske land, hadde de ikke verneplikt. Uten å ha avgitt noen formell forpliktelse var landet åpent for å delta med en styrke (British Expeditionary Force, BEF) på fransk side.[77] Den britiske marinens plan var fjernblokade (blokade hvor skip ble stoppet langt fra kysten) av Tyskland, defensive operasjoner og avskrekking.[78]
Belgias krigsplaner hadde Londontraktaten av 1839 som grunnlag. De belgiske styresmaktene var fast bestemt på å ikke binde seg til noe land, slik at deres egen nøytralitet ikke kunne bestrides av noen av landene som hadde signert traktaten.[79] De belgiske styrkene skulle konsentreres sentralt i landet, med den befestede havnebyen Antwerpen i ryggen. I denne posisjonen kunne styrkene forsvare seg mot et angrep, enten det kom fra Tyskland, Frankrike eller Storbritannia.[80]
Skuddene i Sarajevo og julikrisen
Utdypende artikler: Skuddene i Sarajevo og Julikrisen
Striden mellom Serbia og Østerrike-Ungarn tilspisset seg da Østerrike-Ungarn formelt annekterte Bosnia-Hercegovina i 1908. Dette var et område Østerrike-Ungarn hadde okkupert siden 1878, da de erobret det fra Det osmanske rike.[81] Mange av innbyggerne var serbere, men samlet var bosnjaker (stort sett bosniere med muslimsk bakgrunn) og kroater i flertall.[82] Serbia ønsket å innlemme Bosnia-Hercegovina i en større sør-slavisk stat.[83]
Konfliktnivået var dermed allerede høyt da den østerrikske tronfølgeren Franz Ferdinand og hans kone Sophie besøkte Sarajevo, hovedstaden i Bosnia, den 28. juni 1914. Der ble begge myrdet i et politisk attentat,[84] av den unge bosniske serberen Gavrilo Princip.[85] Attentatet gikk over i historien under navnet «Skuddene i Sarajevo».
Vi var dømt til å dø. Vi kunne selv velge hvordan vi skulle dø, og vi valgte den verste måten.
Utenriksminister Ottokar Czernin om Østerrike-Ungarns undergang[86]
«Den blanke sjekken»
Tysklands ubegrensede støtte til Østerrike-Ungarn i begynnelsen av juli 1914 (omtalt som en blank sjekk, altså et verdipapir hvor verdien ikke er angitt) bidro til at krisen endte med krig, og er siden sterkt debattert blant historikere. Noen mener at det var et forsøk på å utvide en lokal konflikt til en europeisk storkrig, mens andre mener at det var et forsøk på å begrense konflikten. De fleste historikere anser at «den blanke sjekken» var en seier for de kreftene i Wien som ønsket krig mot Serbia.[87]
Begivenhetene som fulgte er kjent som «julikrisen». I Tyskland erklærte kansler Theobald von Bethmann Hollweg at de ville støtte Østerrike-Ungarn militært hvis Russland blandet seg inn (i ettertid kjent som «den blanke sjekken»). Østerrike-Ungarn trodde derfor at Russland ville forholde seg nøytralt,[88] og Bethmann Hollweg anså innledningsvis at krisen kunne begrenses til Balkan.[89] Den 23. juli 1914 stilte Østerrike-Ungarn et ultimatum på ti punkter overfor Serbia med frist på 48 timer.[90][note 4] Hvis ikke Serbia sørget for å slå ned på anti-østerrikske og nasjonalistiske strømninger, ville østerrikerne gå inn militært i Serbia. Serbia sendte 24. juli en appell til tsar Nikolaj II, og ba om hjelp da de anså kravene som nedverdigende og tidsfristen for kort. Tsaren svarte at ultimatumet var ydmykende for Serbia, og at Østerrike-Ungarn fremprovoserte en krig. Den 26. juli startet Russland mobiliseringen, selv om den offisielle mobiliseringsordren ikke ble gitt før 30. juli.[91]
Storbritannia ønsket i det lengste å løse krisen diplomatisk, og inviterte 26. juli Tyskland og Frankrike til å diskutere situasjonen. Tyskland avslo, og presset Østerrike-Ungarn med at invasjonen måtte komme raskt. Samtidig kom de første svake hentydningene fra Storbritannia om at de ville støtte Frankrike hvis Tyskland angrep. Den 25. juli brøt Østerrike-Ungarn samtalene med Serbia, og 28. juli kom krigserklæringen i form av et telegram. Da Tyskland 1. august 1914 kom med sin krigserklæring mot Russland, betydde dette i praksis også en krigserklæring mot Frankrike (de to land var i allianse).[92] Lederne for de to alliansene fryktet at krig ikke ville bli akseptert av arbeiderklassen. Deler av sosialistbevegelsen mente det samme, men under trusselen av det de fleste oppfattet som forsvarskrig, forble sosialistene og arbeiderne lojale mot sine ulike land, og organisasjonen den andre internasjonalen ble splittet.[93]
Da Storbritannia 4. august erklærte krig, var den direkte årsak at Tyskland invaderte Belgia som et ledd i invasjonen av Frankrike. Storbritannia hadde i Londontraktaten av 1839 garantert for Belgias uavhengighet. En underliggende viktigere grunn var tysk kontroll over det kontinentale Europa, om Frankrike led nederlag,[note 5] det ville ledet til at Storbritannias rivalisering med Russland og Frankrike om kolonier hadde fortsatt, og at landet måtte alliert seg med Tyskland.[94][note 6] Av landene i de to alliansegruppene var det bare Italia som i første omgang holdt seg utenfor krigen.[95][96][97] Ved krigens utbrudd hadde sentralmaktene (Tyskland og Østerrike-Ungarn) 136 divisjoner, mot ententens (Russland, Frankrike og Storbritannia) 182 divisjoner.[98]
- Fransk propagandaplakat fra 1914
- Britisk propagandaplakat som spiller på menns ære for å få rekrutter
- Tysk propagandaplakat fra 1914
- Imperiet må stille opp - britisk rekrutteringsplakat
- Østerriksk propagandaplakat fra 1914
- Fransk propagandaplakat fra 1914
- Britisk propagandaplakat hvor Londontraktaten er tema