Menneskerettighetserklæringen
From Wikipedia, the free encyclopedia
Menneskerettighetserklæringen ble vedtatt av De forente nasjoners tredje generalforsamling den 10. desember 1948 ved Palais de Chaillot i Paris, med 48 lands ja-stemmer. Ingen land stemte mot. Åtte land avsto fra å stemme.
Sovjetunionens og Polens delegerte protesterte mot det de hevdet var erklæringens utpreget borgerlige ånd: «Det er de eiendomsløse klassers krav på beskyttelse for sine økonomiske vitale krav som er viktige, ikke slike formelle rettigheter som likhet for loven osv.»[1]
Menneskerettighetserklæringen er oversatt til omkring 330 språk pr. 2004, noe som ifølge Guinness rekordbok gir erklæringen status som det dokumentet som er oversatt til flest språk.
Erklæringen er ikke juridisk bindende. Det er derimot (ved ratifisering) FNs syv internasjonale menneskerettighetsavtaler, som bygger på erklæringen:
- Den internasjonale konvensjon om eliminering av alle former for rasediskriminering (ICERD, 21. desember 1965)
- FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (ICCPR, 16. desember 1966)
- Den internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ICESCR, 16. desember 1966)
- De forente nasjoners kvinnekonvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner (CEDAW, 18. desember 1979)
- FNs konvensjon mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (CAT, 10. desember 1984)
- FNs konvensjon om barns rettigheter (CRC, 20. november 1989)
- FNs konvensjon som beskytter alle arbeidsmigranter og deres familier (ICRMW, 18. desember 1990)