Finland
land i Europa / From Wikipedia, the free encyclopedia
Finland, offisielt Republikken Finland, er et land i Norden. Finland grenser til Norge i nord, Sverige i nordvest og Russland i øst. Landet har en lang kystlinje mot Østersjøen, som kan deles inn i Bottenviken i vest og Finskebukten i sør. Sør for Finskebukten ligger Estland.
Republikken Finland | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
finsk: Suomen tasavalta svensk: Republiken Finland | |||||||
| |||||||
Innbyggernavn | Finlender/finlending/finne, finlandsk/finsk[1] | ||||||
Grunnlagt | 6. desember 1917 | ||||||
Oppkalt etter | finner | ||||||
Hovedstad | Helsingfors | ||||||
Tidssone | UTC+2 | ||||||
Areal – Totalt – Vann | Rangert som nr. 64 338 478,34 km²[2] 9,4 % | ||||||
Befolkning – Totalt | Rangert som nr. 116 5 563 970[3] (2022) | ||||||
Bef.tetthet | 16,44 innb./km² | ||||||
HDI | 0,940 (2021) | ||||||
Lesekyndighet | 100% (2018)[4] | ||||||
Styreform | Republikk | ||||||
President | Alexander Stubb | ||||||
Statsminister | Petteri Orpo | ||||||
Lovgivende forsamling | Finlands riksdag | ||||||
Offisielle språk | Finsk og svensk1 | ||||||
Uavhengighet fra | Russland 6. desember 1917 | ||||||
Valuta | Euro (EUR) | ||||||
Nasjonaldag | 6. desember | ||||||
Nasjonalsang | Vårt land (Maamme) | ||||||
ISO 3166-kode | FI | ||||||
Toppnivådomene | .fi | ||||||
Landskode for telefon | +358 | ||||||
Landskode for mobilnett | 244 | ||||||
1Finsk og svensk er likeverdige offisielle språk i Finland. I tillegg blir samisk, romani, karelsk, finsk tegnspråk og finlandssvensk tegnspråk i ulik grad særbehandlet. |
Landskapet er skogkledd og preget av flere tusen innsjøer. Ut mot kysten ligger sletter med fruktbar leirjord. Finland har 5,5 millioner innbyggere, hvorav 1,5 i hovedstaden Helsingfors og omegn. Andre store byer er Tammerfors, Åbo og Uleåborg. 85–90 % av landets befolkning er etniske finner, som snakker finsk. 5 % er finlandssvensker, som snakker svensk. Landet har også en samisk minoritet.
Finland har vært bosatt av mennesker siden isens tilbaketrekning omkring 9 000 år f.Kr. Jordbruket ble trolig innført i Sørvest-Finland omkring 2 500 f.Kr. Fra 1200-tallet ble Finland gradvis integrert i det svenske riket. Etter finskekrigen måtte Sverige i 1809 avstå sine østlige riksdeler, som heretter ble Storfyrstedømmet Finland, tilhørende Tsar-Russland. Etter den russiske revolusjon i 1917 erklærte Finland sin uavhengighet, men ble, som Russland, herjet av borgerkrig i 1918. Under vinterkrigen forsøkte Sovjetunionen å invadere den unge republikken. Finland forsvarte sin uavhengighet, men mistet store deler av Karelen og andre grenseområder. Fortsettelseskrigen fra 1941 til 1944 brakte Finland inn på Tysklands side mot Sovjetunionen.
Finland var mest et jord- og skogbruksland frem til 1950-årene, men måtte reise en stor metall- og verkstedindustri da Sovjetunionen forlangte skip og maskiner som krigsskadeserstatning. Finland bygget ut en omfattende velferdsstat etter skandinavisk modell. Finland er i dag et av verdens rikeste og mest utviklede land. Finland er en stor eksportør av tømmer, papir og trevarer. Finland har også en høyteknologisk industri innen IT, elektronikk og telekom. Finsk arkitektur og industridesign er kjent over hele verden.
Finland er en parlamentarisk republikk. Øygruppen Åland er et demilitarisert og selvstyrt område innenfor riket. Finland er medlem av EU og NATO. Det er det eneste landet i Norden som bruker euro.
Det finske egennavnet Suomi (uttale info), karelsk Šuomi,[5] urfinsk *sooma, er ikke sikkert forklart. Det er avledet av urfinsk *šämä, og har et kognat med ursamisk *sāmē. Samenes egennavn sámi eller sápmi antas å ha samme rot.[6][7] Det har også landskapsnavnet Häme, det finske navnet på Tavastland. Det kommer av urfinsk *hämä + -e., som igjen er avledet av *šämä.[8][9]
Den rådende forklaringen er at ordet *šämä kommer fra urindoeuropeisk *dʰéǵʰōm, som både betyr «jord» og «menneske».[10] Fra urindoeuropeisk fant det veien til urbaltoslavisk *ǵʰem- og deretter *źémē, som betyr «jord» eller «land». På urbaltisk er det *zemē, «land».[11] En mer omstridt teori er at det urbaltoslaviske ordet šāma- er avledet av ursamisk *sāmē.[12]
Navnet Suomi forekommer første gang i russiske krøniker på 1200-tallet.[13][14]
Det germanske folkenavnet «finner» antas å komme av urgermansk *fanþian-, «vandrere» eller «jegere».[15] Begrepet har også vært brukt om samer. Det er derfor usikkert hvem fenni og phinnoi, som nevnes i antikke skrifter, egentlig viser til.[15][16]
Landskapsnavnet Finland finnes på runesteiner i Sverige fra 1100-tallet.[13][17] I løpet av svensketiden kom navnet Finland til å gå fra bare å betegne landskapet Egentliga Finland til å betegne hele den østre riksdelen, som ikke fikk sin nåværende utstrekning lengst nord før grensedragningen i 1809.[18]
Den norske skrivemåten ble i 1959 endret fra «Finnland» til «Finland», i samsvar med den finlandssvenske formen.[19] Det norske språkrådet anbefaler å bruke offisielle svenske stedsnavn i Finland «av omsyn til det skandinaviske språkfellesskapet».[20]
Utdypende artikkel: Finlands geografi
Finland har et samlet flateinnhold på 338 455 km², hvorav 34 534 km² (9 %) er ferskvann, viste Lantmäteriverkets oppmåling i 2019. Landet måler 1 157 km på det lengste fra Hangö i sør til Utsjok i nord, og 542 km på det bredeste fra Närpes i vest til Ilomants i øst.[21]
Finland har en 614 km lang landegrense mot Sverige i vest, 736 km mot Norge i nord, og 1 340 km mot Russland i øst.[21] I Bottenviken og Finskebukten er det internasjonalt farvann. Sør for Finskebukten ligger Estland. Landegrensen mot Sverige følger i hovedsak Könkämäälven, Muonioälven og Torneälven mot Bottenviken, mens grensen mot Norge langt på vei følger elvene Tana og Anárjohka (Enare älv) og fjellmassivene.
Finland er et av verdens nordligste land. Landet ligger omtrent mellom 60° og 70° nordlig bredde og 20° and 32° østlig lengde. En tredjedel av Finlands lengdeutstrekning og en fjerdedel av arealet ligger nord for polarsirkelen.[22]
Topografi
Finland er nokså flatt og lavtliggende, særlig i sør, og noe mer kupert i nord. To tredjedeler av Finlands areal ligger mindre enn 200 meter over havet. Ut mot kysten, spesielt i Österbotten, er det store sletter med leirjord.[22] Finlands høyeste punkt (1 324 meter over havet) ligger på Háldi på grensen til Norge.[21]
Finland kalles ofte «de tusen sjøers land» for sine mange og store innsjøer, særlig i de indre, sørøstlige delene av landet.[23] Det finnes rundt 168 000 innsjøer på minst 500 m².[21] Flesteparten av innsjøene er dannet i hellinger i berggrunnen, og de fleste er derfor grunne og ofte sterkt forgrenet.[22][23] Saimen (1 393 km²) er Finlands største og Europas fjerde største naturlige innsjø. Den nest største, Päijänne (1 082 km²), er også Finlands dypeste med 95,3 m på det meste.[21][23]
I vest og sør avgrenses Finland naturlig av Østersjøen med Bottenviken i vest og Finskebukten i sør. Finland har en kystlinje på rundt 1 250 km med mange innbuktninger og øyer. Det finnes rundt 187 000 øyer som er større enn 100 m².[21] De største skjærgårdene finnes i Skjærgårdshavet og i Kvarken.[24] Fasta Åland (689 km²) er Finlands største øy. Den største øya utenom Åland er Kimitoön (545 km²).[21]
Kemi älv i Nord-Finland er rundt 500 km lang og regnes som Finlands lengste elv.[21][23] Nesten alle vassdrag i Finland renner i Østersjøen. Unntaket er vassdragene nord for Maanselkä i Lappland, som renner ut i Nordishavet.[23] Saltinnholdet i havene rundt Finland mindre enn i verdenshavene. Nord i Bottenviken er saltinnholdet så lite at det også finnes ferskvannsarter i havet.[24]
Geologi
Finland hører med til den midtre og eldste delen av det fennoskandiske grunnfjellsskjoldet. Det finnes knapt fjell i Finland som er dannet etter prekambrisk tid. De vanligste bergartene i Finland er omdannet granitt, gneis og skifer.[22][25]
Overflaten på grunnfjellet ble furet i den siste istid. Isens bevegelser i sørvestlig–nordøstlig vises fortsatt i retningen på innsjøer og elver.[23][25] De 2–3 km tykke ismassene var så tunge at nesten hele Finland opp til 67° nordlig bredde ligger under den marine grense.[22] Fordi landet har ligget under havet, er det avsatt mye marin leire i fordypninger og sprekker i berggrunnen.[22][25]
Da isen trakk seg tilbake, etterlot de et landskap med mange endemorener, drumlins og eskere i isens lengderetning. De største er Salpausselkä-ryggene, som løper parallelt gjennom Sør-Finland. På det høyeste er de 200 meter over havet og Sør-Finlands høyeste punkt.[22][25]
Landhevningen etter istiden pågår fortsatt i Finland. Størst er den i Österbotten med 80–90 cm på 100 år.[25]
Klima
Finland har et kontinentalt subarktisk klima, en type innlandsklima.[22] Landet ligger nært nok Atlanterhavet til å påvirkes av Gulfstrømmen, så klimaet er nokså mildt sammenlignet med land på samme breddegrader. På en annen side er de kalde luftmassene fra Sibir aldri langt borte.[26][27]
I de varmeste sommermånedene kan middeltemperaturen i Sør-Finland ligge på 21–22 ℃, mens i de kaldeste vintermånedene kan Nord-Finland ha middeltemperaturer ned mot −25 ℃.[26]
Bottenviken og innsjøene i Finland fryser til om vinteren. Det snør ofte gjennom vintermånedene, men snøen er som regel lett. Snødekket er dypere i nord på grunn av mindre tining og lengre snøsesong. Det er kaldest i Lappland, selv om de fleste steder i Finland har hatt dagtemperaturer på under −30 ℃.[26][27][28]
Våren er den tørreste årstiden, ofte bare med 20–40 mm nedbør i måneden, med en god del sol. Snøen smelter i løpet av april og mai, men i Lappland er ikke bakken helt bar før i juni.[26] Finland har større sjanse for tåke enn nabolandene, særlig langs kysten.[29]
Nedbørsmengdene er ujevnt fordelt mellom landsdelene. Lappland har en normal årsnedbør på rundt 400 mm, mens den i Helsingsfors er rundt 650 mm.[27][28] Nedbøren i sommerhalvåret er som regel størst i juli–august. Om høsten blir nedbørsmengden mindre, men fordelt på flere nedbørsdager.[26][27]
Økologi
Finland kan deles inn i tre biomer: Det meste av landet ligger i det boreale barskogsbeltet. Det sørvestlige Finland tilhører edelløvskogbeltet. I det nordlige Lappland er det tundravegetasjon med fjellbjørkeskog i de lavalpine områdene og bart fjell i de høyalpine.[22][30]
Omtrent tre fjerdedeler av Finlands landareal er dekket av skog.[21][31][32] Skogtakseringen for 2016–2020 viste at 50 % av det stående tømmervolumet var furu, 30 % var gran, og 20 % bjørk og andre løvtrær.[21] Finland var bevokst med granskog lenge før Sverige og Norge. Man regner med at granen først innvandret til det østlige Finland fra Russland for omkring 5 500 år siden, og at den for 3 000 år siden hadde spredt seg til det meste av landet.[30][33]
Det meste av skogen vokser på fastmark, men en del også i Finlands mange sumper og myrer. En tredjedel av Finlands landareal er dekket av torvjord, men mange av myrene er drenert og dyrket.[22][34] I 2015 var anslagsvis 5 % av Finlands landareal våtmark.[35]
- Blandet skog- og myrlandskap i Birkaland.Foto: Miguel Virkkunen Carvalho
- Bjørkeskog i lavlandet.Foto: Paul Lenz
- Skogbunn i barskog i Jyväskylä.Foto: Tiia Monto
- Strengmyr i Lappland.Foto: Simo Räsänen
Det finnes minst 45 000 levende dyre-, plante- og sopparter i Finland, hvorav 27 000 kjente dyrearter (deriblant 20 000 insekter), 4 500 plantearter og 7 500 sopparter. Minst 60 levende pattedyrarter, 256 hekkende fuglearter, 70 fiskearter og 11 amfibie- og krypdyrarter hører naturlig hjemme i Finland, ifølge nasjonal rødliste fra 2010.[36]
Det største skogsdyret i det boreale barskogsbeltet er elgen. Andre hjortedyr som finnes naturlig i landet er fjellrein, som til dels er temmet, og mer sjelden finsk skogsrein, som lever vilt. Sørvest i landet er det også introdusert dåhjort og hvithalehjort.[37]
De største ville rovpattedyrene i Finland er brunbjørnen, ulv, gaupe og jerv. Brunbjørnen som regnes som Finlands nasjonaldyr. Rovpattedyrene er i hovedregelen fredet. Fjellreven var tidligere utbredt over hele landet, men er nå begrenset til Nord-Finland og anses som truet. Rødrev og grevling finnes over det meste av landet. Mårhunden har innvandret fra Russland og bredt om seg i Finland.[37]
Det har blitt observert rundt 470 fuglearter i Finland, hvorav 250 hekker i landet. De fleste er trekkfugler.[36][37][38] Finlands skjærgård har ikke så store sjøfuglkolonier som ute ved verdenshavene, men har viktige leveområder for vadende fugler.[37][38] Sangsvanen har hatt en plass i finsk folketro og regnes som Finlands nasjonalfugl. De mest tallrike hekkefuglene i Finland er løvsanger, bokfink og rødvingetrost.[37][38][39]
Det finnes rike fiskebestander i både Østersjøen, elvene og innsjøene i Finland. Noen arter lever i både ferskvann og saltvann.[37][40] Det vanligste sjølevende rovpattedyret er gråselen, som finnes langs hele Østersjøkysten.[37][41] Saimenselen er en av verdens få gjenlevende ferskvannsseler.[37]
- Brunbjørn i Kajanaland.Foto: Ludovic Péron
- Fjellrein i Lappland.
- Storfugl (tiur).Foto: Francesco Veronesi
- Sangsvane i Uleåborg.
Utdypende artikkel: Finlands historie
Forhistorisk tid
Det tidligste arkeologiske funnet av mulig menneskelig bosetning i Finland er gjort i ulvegrotten i Kristinestad. Funnet er fra siste mellomistid og er datert til 120–125 000 år siden. Hulen inneholder det som antas å være sandsteinredskaper laget av neandertalere.[17][42]
Finland ble bosatt av moderne mennesker i slutten av siste istid. De eldste mesolittiske funnene består av primitive steinøkser, krokete hule meisler, skiferspydspisser og store steinklubber med traktformede skafthull som ofte er ornamenterte. Disse gjenstandene utgjør Suomusjärvi-kulturen, som eksisterte fra 8 600-5 000 f.Kr. Det viktigste råmaterialet for små gjenstander, som pilspisser, skrapere, bor, etc., var kvarts; flint forekommer ikke naturlig i Finland, men er importert fra Sør-Skandinavia eller Valdaj-regionen i Vest-Russland.[17]
Under Suomusjärvi-kulturen ble de døde gravlagt i enkle groper hvor de vanligvis var dekket med et lag rød oker. Deres boliger er dårlig kjent, men besto trolig hovedsakelig av enkle hytter, stangtelt. Sledeløpere viser at folk beveget seg over store områder under jakten på mat. Det er flere beslektede kulturelle grupper i Nord-Europa, hvorav Kundakulturen i Estland er nærmest Suomusjärvi-kulturen.[17]
Fra 5 000 til 3 200 f.Kr fulgte den kamkeramiske kulturen; Pyheensiltaskedet fulgte fra 3 200 til 2 800 f.Kr., etterfulgt av stridsøkskulturen (3 200-2 300 f.Kr.) og Kiukaiskulturen (3 200-1 500 f.Kr.).[17] Under bronsealderen (1 800-800 f.Kr.) ankom samene det sørvestlige Finland; de kom vandrende fra sør-vest Europa via det nåværende Estland. Det ursamiske språket oppstod i det sørlige Finland; splittelsen i vestsamisk og østsamisk oppstod også her, før de forsvant fra sør og dro videre vestover og nordover.
Etter samene kom finsk-ugriske stammer – finner, tavastere og karelere – fra sør og øst, som levde som jegere og fangstmenn. Jordbruket ble først innført sørvest i Finland omkring 2 500 år f.Kr. De bofaste bøndene langs kysten av Vest-Finland tilhørte den nordiske bronsealderkulturen, mens fangstkulturen dominerte i innlandet.[17][43]
Tidlig i romersk jernalder vokste det frem tettbefolkede bygder. Finnene handlet pelsverk og rav med romerne. Gravfunn i det sørvestlige Finland vitner om et høvdingesamfunn, men hvordan folkegruppene i Finland i forhistorisk tid var organisert, er uvisst.[17]
I vikingtiden ser Finland ut til å ha vært et velstående bondesamfunn. Sørkysten av Finland lå på vikingenes handels- og ekspedisjonsrute i østerled.[17][44] Olav Digre skal også ha forsøkt å skattlegge finnene i 1028.[45]
Svensketiden: middelalder og tidlig moderne tid
På 1100-tallet hadde svenskene på nytt bosatt Åland, og de begynte å ekspandere østover mot Finland, eller Österland. Kong Erik den hellige skal ha sendt et korstog for å kristne finnene i 1155. Biskopen i Uppsala fulgte med og skal ha blitt drept under korstoget; Henrik den hellige har blitt Finlands nasjonalhelgen.[46][47]
Det var først på 1200-tallet at kongemakten sørget for å inkorporere landskapene Egentliga Finland, Tavastland og mesteparten av Karelen i det svenske riket. De svensk-novgorodske krigene ble utkjempet om makten over Karelen og Ingermanland. Kirken kom også inn i fastere former med en bispestol i Åbo, som lå under erkebispesetet i Uppsala. Karelerne ble ortodokse kristne etter påtrykk fra Republikken Novgorod. Grensekonfliktene i øst fortsatte etter at Novgorod falt for Storfyrstedømmet Moskva på 1400-tallet.[13][46]
Det er vanlig å regne med seks middelalderbyer i Finland: Åbo, Viborg, Ulvsby, Raumo, Borgå og Nådendal. De viktigste handelsrutene gikk mot Stockholm og hansabyer som Lübeck og Tallinn. Kjøpmennene var mest tyskere og svensker.[46]
På 1500-tallet kom også nybyggere til det nåværende Midt- og Nord-Finland, som hadde vært felles skattland for Sverige og Novgorod. Russerne anerkjente svenskenes rett til å kreve skatt fra samene fra Österbotten til Varangerfjorden ved freden i Teusina i 1595.[48][49] Reformasjonen styrket folkespråket, idet finsk og svensk ble kirkespråk ute i bygdene. Reformator og biskop Mikael Agricola publiserte de første trykte bøkene på finsk. Mange tiårs økonomisk fremgang ble brutt sist på 1600-tallet, da avlingene slo feil og en tredjedel av befolkningen sultet i hjel.[48]
De østre riksdelene led sterkt under den store nordiske krig på begynnelsen av 1700-tallet. Hele Sør-Finland ble okkupert av russerne, og ved freden i Nystad måtte Viborg og det meste av Karelen avstås til Russland. Med det endte den svenske stormaktstiden. At tsar Peter den store i 1703 grunnla St. Petersburg som Russlands nye hovedstad ved Finskebukten, forandret Finlands geopolitiske betydning for all fremtid.[48][50][51]
Rikssprengning og russisk klientstat (1809–1917)
Både den russisk-svenske krig og napoleonskrigene avdekket et svakt svensk forsvar av de østre riksdelene mot Russland. Tanken om et selvstendig Finland i forbund med Russland fikk dermed grobunn.[50][52]
I 1808 ble de riksdelene som lå øst for Bottenviken erobret av russerne, i det som senere ble kjent som finskekrigen. Ved freden i Fredrikshamn i 1809 måtte Sverige også avstå Åland til Russland. Tsar Aleksander I sverget troskap overfor landdagen i Borgå og anerkjente Finlands styresett og språk. Storfyrstedømmet Finland ble opprettet som en selvstyrt del av det russiske riket.[52][53][54][55]
Under Krimkrigen ble russernes vestligste befestning, Bomarsunds festning på Åland, inntatt og sprengt av britiske og franske styrker. Ved fredsslutningen forpliktet russerne seg til å la Åland være demilitarisert.[52][53]
Kulturelt kom Finland til å bli preget av 1800-tallets nasjonalromantikk. Fennomanien sprang ut av universitetskretser i Åbo.[53] Det var med russernes bifall at finsk ble likestilt med svensk i løpet av siste halvdel av 1800-tallet.[56]
Utenrikshandelen økte sterkt som følge av økonomisk liberalisering og innføringen av den finske marken som valuta i 1860. Industrialiseringen i Finland ble fremfor alt drevet av skogindustrien, og det ble bygget jernbaner og kanaler. Økonomisk var landet sterkt knyttet til Russland.[53][56]
Etter Tysklands samling i 1871 utviklet Finland sterke bånd til den nye stormakten. Tsaren svarte med å russifisere Finland, noe som ble ødeleggende for Finlands senere forhold til Russland.[56] Finnene betraktet forholdet til Russland som en personalunion, og da tsaren abdiserte under den russiske revolusjonen i 1917, erklærte Finland unionen for opphørt.[53] I løpet av få uker ble Finlands uavhengighet anerkjent av den russiske bolsjevik-regjeringen samt nabolandene Sverige og Norge.[57]
Finland som ung selvstendig stat (1917–1945)
Den unge staten var i fare under første verdenskrig og kunne ikke bekoste sosiale reformer. 40 000 russiske soldater befant seg fortsatt i landet. Finland innførte, som første land i Europa, allmenn stemmerett for både menn og kvinner i 1906. Finlands riksdag hadde ikke noen parlamentarisk styreform og derfor ingen kultur for klassesamarbeid. Regjeringen hadde sterkest støtte hos overklassen, middelklassen og bøndene. I 1917 mistet sosialistene også flertallet i Riksdagen, noe som førte til revolusjonsstemning i arbeiderklassen. Både «de røde» og «de hvite» begynte å reise væpnede grupper.[58][59][60]
I januar 1918 utbrøt den finske borgerkrigen. De hvite ble støttet av Tyskland og i beskjeden grad av Sverige, mens de røde støttet seg på russerne. Regjeringsstyrkene ble ledet av general Carl Gustaf Mannerheim. Kampene varte i fire måneder.[58][59][61] Anslagsvis 36 000 døde under krigen. Mange døde i fangeleire eller ved henrettelser uten lov og dom.[58][61] De hvite skyldte den nasjonale tragedien på russerne.[56][58]
Etter de hvites seier i borgerkrigen var Riksdagen midlertidig uten sosialister, og monarkistene i forfatningskampen kom i flertall. Riksdagen valgte Fredrik Karl av Hessen til konge i det tiltenkte Kongeriket Finland, men han sa fra seg tronen før han tiltrådte, etter at tyskerne led nederlag i den første verdenskrig. Finland fikk i stedet en sterk presidentmakt og oppgav sin tyskorienterte utenrikspolitikk.[56][57][61]
Straks etter borgerkrigen tok Finland opp store utenlandslån til gjenoppbyggingen av landet. Det ble gjennomført jordreformer som gjorde de fleste husmenn og leilendinger til selveiende bønder.[57][60] Landbruks- og industriproduksjonen økte kraftig, og offentlig infrastruktur og kommunikasjoner ble bygget ut. I 1938 hadde Finland betalt ned det meste av sin utenlandsgjeld.[62]
Finlands sosialdemokratiske parti ble normalisert og fikk regjeringsmakt allerede i 1926.[58] Forsoningspolitikken fikk sin motreaksjon i Lappobevegelsen, som kulminerte med Mäntsälä-opprøret i 1932. President Pehr Evind Svinhufvud brukte sin autoritet på høyresiden til å splintre bevegelsen.[57][60]
Tre måneder etter at den andre verdenskrig brøt ut i 1939, ble Finland angrepet av Sovjetunionen. Angrepet ble internasjonalt fordømt. Forsvaret ble ledet av general Mannerheim. På tross av innbitt finsk motstand endte vinterkrigen med store landavstålelser til Sovjetunionen. Fortsettelseskrigen var et forsøk på å vinne tilbake de tapte landområdene. Krigen ble utkjempet som et ledd i Tysklands invasjon av Sovjetunionen. Med tyskernes støtte unngikk Finland å bli okkupert av sovjetrusserne i 1944. Da den tyske østfronten kollapset samme år, sluttet Finland fred med Sovjetunionen.[56][57][63][64]
Finlands historie etter 1945
Finland ble tvunget til å avstå landområder til Sovjetunionen og betale store krigsskadeserstatninger etter andre verdenskrig. Ledende politikere som hadde ført Finland inn i ledtog med Tyskland under krigen, ble stilt for en krigsansvarlighetsprosess og dømt til fengselsstraffer.[57][63]
Over 400 000 karelere, 12 % av Finlands befolkning, flyktet vestover i 1940 og på nytt i 1944. Det var boligmangel i Finland etter krigen, så bosettingen skjedde nokså planløst. Det ble gjennomført en bruksdelingspolitikk for å la bøndene fra Karelen fortsette sitt levevis i vest. I svenskbygdene ble mange urolige for den «forfinskningen» som innsiget av karelere betød.[65]
Stor arbeidsledighet og usikkerhet om hvorvidt Finland ville forbli fritt, førte til at mange finner utvandret. Innen 1970-årene hadde en halv million finner emigrert, først og fremst til Sverige. Bare halvparten vendte tilbake til Finland.[57]
Finland førte under presidentene Juho Kusti Paasikivi og Urho Kekkonen en ettergivende østpolitikk, som en overlevelsesstrategi. I 1948 inngikk Finland og Sovjetunionen VSB-avtalen, som innvirket på finsk politikk under hele den kalde krigen. På den andre siden forsøkte Finland å styrke det nordiske samarbeidet og nærme seg Vest-Europa gjennom medlemskapet i Nordisk råd i 1955 og avtalene med EFTA i 1961 og EF i 1973. Helsingfors-konferansen i 1975 ble et fremskritt for avspenningspolitikken mellom øst og vest.[56][57][66][67]
Finland var lenge et småbrukerland, der vinteren ble brukt på skogsarbeid. Primærnæringene ble strukturrasjonalisert usedvanlig raskt, mens arbeidskraften søkte til industrien og tjenesteyrker i byene. Mellom 1960 og 1975 falt andelen sysselsatt i primærnæringene fra 32 til 15 %.[60]
Fra og med 1960-årene gjennomførte Finland en rekke sosiale reformer, så som utvidelse av folkepensjonen og sykeforsikringen til en folketrygd, mens helsevesenet ble sterkt subsidiert. Omleggingen til grunnskole og utbyggingen av mange tekniske utdannelser ble kostbar, men skulle bli en viktig forutsetning for landets økonomiske vekst i de neste tiårene.[57][68][69] Det fikk også betydning for likestillingen mellom kjønnene; allerede i 1965 var halvparten av studentene ved finske universiteter og høyskoler kvinner.[60]
Etter at Kekkonen gikk av som president i 1982, etter 25 år ved makten, ble presidentmakten mer innskrenket.[57] At Finland ble EU-medlem i 1995, samtidig med Sverige, var først og fremst økonomisk motivert, men sikkerhetspolitikk spilte også inn.[56][57][70] Det neste tiåret hadde Finland en sterk, eksportledet vekst, spesielt innen IT og telekom.[69]
Ved utgangen av 2021 hadde Finland en befolkning på drøyt 5,5 millioner, hvorav 95 % var finske statsborgere. 1,5 millioner, nesten 30 % av landets befolkning, bodde i Helsingforsregionen.[71][72] Over 70 % av landets befolkning bor i tettbygde strøk.[72]
Finland har lav fruktbarhet, fødselsunderskudd og en aldrende befolkning, men befolkningsvekst som følge av nettoinnvandring. I 2021 hadde 8,5 % av befolkningen innvandrerbakgrunn.[71][72] De største innvandrergruppene kommer fra Øst-Europa og det tidligere Sovjetunionen.[71]
Finland regnes blant verdens mest utviklede land etter HDI-indeksen. Forventet levealder er omkring 79 år for menn og 84 år for kvinner, noe som er blant de høyeste i verden. Spedbarnsdødeligheten og barseldødeligheten er blant de laveste i verden. Finland regnes blant de beste landene i verden for barn å vokse opp i.[73]
Tettsteder
Utdypende artikkel: Liste over Finlands største tettsteder. Se også: Liste over byer i Finland
Nr. | Tettsted | Landskap | Befolkning | ||
---|---|---|---|---|---|
1 | Helsingfors | Nyland | 1 298 955 | ||
2 | Tammerfors | Birkaland | 349 553 | ||
3 | Åbo | Egentliga Finland | 281 108 | ||
4 | Uleåborg | Norra Österbotten | 207 690 | ||
5 | Jyväskylä | Mellersta Finland | 130 375 | ||
6 | Lahtis | Päijänne-Tavastland | 119 842 | ||
7 | Kuopio | Norra Savolax | 92 352 | ||
8 | Björneborg | Satakunta | 83 420 | ||
9 | Joensuu | Norra Karelen | 73 713 | ||
10 | Vasa | Österbotten | 67 900 |
Språk
Utdypende artikkel: Språk i Finland. Se også: Liste over svenskspråklige og tospråklige kommuner i Finland
I 2021 hadde 86,5 % av befolkningen finsk som morsmål.[71][72] De fleste i Finland som ikke har finsk som morsmål, behersker det som andrespråk.[75] Finsk tilhører den finsk-ugriske språkfamiliens østersjøfinske gren. Finsk er dermed i nær slekt med estisk og enkelte minoritetsspråk i russiske Øst-Karelen og Ingermanland. Samisk er en fjernere slektning. Finsk kan deles inn i østfinske og vestfinske dialekter. Det moderne finske skriftspråket tok form på slutten av 1800-tallet, og det har siden blitt landets førende kulturspråk.[76]
5,2 % hadde svensk som morsmål i 2021. Holdes Åland utenfor, var andelen svenskspråklige 4,8 %.[71][72] De finlandssvenske dialektene har særdrag som skiller dem fra dialektene i Sverige.[77] De fleste finlandssvensker bor i to sammenhengende kystområder.[77][78][79] Ålendingene pleier ikke å regne seg som finlandssvensker.[80]
Staten har finsk og svensk som likeverdige offisielle språk. I tillegg blir samisk, romani, karelsk, finsk tegnspråk og finlandssvensk tegnspråk i ulik grad særbehandlet av myndighetene.[81] Kommuner med en viss andel svenskspråklige er offisielt tospråklige. Det undervises i svensk som andrespråk i finskspråklige skoler, og omvendt.[78][82] De fleste finner behersker også engelsk eller et annet fremmedspråk.[73][83]
De samiske språkene som snakkes i Finland er nordsamisk, enaresamisk og skoltesamisk.[81]
Religion
Protestantisk kristendom er den dominerende trosretningen i Finland. Finland regnes som et nokså sekulært samfunn, men oppslutningen om kirkelige handlinger som dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse er høy.[84][85]
Finland har to «nasjonale folkekirker»: I 2021 var 66,6 % av befolkningen medlemmer av Den evangelisk-lutherske kirke i Finland, mens 1,1 % var medlemmer av Den finske ortodokse kirke.[71] Mange finsk-ortodokse stammer fra Karelen.[86][87][88] Samene er for det meste lutheranere, unntatt skoltesamene, som er russisk-ortodokse.[88]
Historisk sett har vekkelseskristendom grepet mest om seg i Österbotten. Læstadianerne har spredt seg fra Lappland til hele landet, men de står for det meste som medlemmer av Den evangelisk-lutherske kirke.[89]
30,6 % av befolkningen tilhørte ikke noe trossamfunn i 2021.[71] De øvrige 1,8 % av befolkningen (2021) er for det meste medlemmer av andre protestantiske kirkesamfunn, katolikker, muslimer eller jøder.[71][88][90]
Finlandstatarene har vært i landet siden 1800-tallet, og tatarenes islamske forsamling i Helsingfors er den eldste i Norden.[88] På samme tid kom et tusentall jøder til Finland. De finske jødene unnslapp holocaust.[88][91]