Fruktbarhetsreligion
From Wikipedia, the free encyclopedia
Fruktbarhetsreligion er et begrep som har blitt benyttet som analytisk term av religionshistorikere og teologer for å betegne religiøse ritualer og forestillinger som kretser rundt tilvekst på marker og i dyrebudskap, og barnefødsler.
Ritualer knyttet til fruktbarhet er vel kjent i alle verdensdeler. I den eldre religionshistorie representert ved James Frazer og andre, ble ofte jødisk og kristen religion stilt opp mot fruktbarhetsreligionene.[1] Man hevdet at den jødiske og kristne religion var monoteistiske og fruktbarhetsreligionene var polyteistiske. I nyere religionshistorisk forskning har man i stor grad gått bort fra dette, ettersom det finnes vesentlige momenter av fruktbarhetstenkning også i jødisk og kristen tenkning.
De typiske fruktbarhetsguddommer i det gamle Egypt var Khnum (fremstilt med geitehode), Sobek (fremstilt med krokodillehode) og Min (fremstilt som med ereksjon, gjerne sammen med bilder av korn). Men også flere andre guder som Osiris, Isis og Ptah kjennetegnes vesentlig ved deres kraft til gjenfødelse og til å skape liv. På lignende måte gjaldt de babylonske guddommene Inanna, Am-aharus og Ishtar. I Syria var Ba'al, Adonis og Tammuz, og i en periode den filistinske guddommen Dagon typiske fruktbarhetsguddommer. I gresk mytologi hadde Pan, Hera og Afrodite slike roller. I norrøn religion har Frøy, og Frøya vært særlig knyttet til fruktbarhet, og deres kult har sannsynligvis vært viktigere enn det man kan se i våre skriftlige kilder.
Selv om noen guder særlig har vært knyttet til en fruktbarhetsreligion, betyr ikke dette at disse gudene eksklusivt har denne rollen. Gudene tilhører oftere folkeslag og steder, og tar på seg ulike roller alt etter situasjonen, så den samme gud kan være krigsgud, fruktbarhetsgud og gud for lærdom. Den samme guden kan også finnes i flere ulike varianter med noe ulik personlighet, som for eksempel Istar fra Ninive og Istar fra Arbela.
Det er typisk at man feirer en årlig fest for naturguddommer på de stedene hvor det er templer for disse gudene. Det er tydelig å se at de opprinnelige israelittiske festene som skildres i Det gamle testamente i hovedsak var landbruksfester (2 Mosebok 23:14-17; 34:18, 22-23; 3 Mosebok 23:23-32; 4 Mosebok 29:1-11; 5 Mosebok 16).[2] Etterhvert utviklet de jødiske forfatterne av Det gamle testamente disse festene mer og mer til å minnes historiske hendelser, og på den måten å løsrive dem fra en syklisk historieforståelse, og å mer skape en lineær eller progressiv historieforståelse.[3] På samme måte synes de eldre dionysiske festene i Hellas mer å ha vært knyttet til landbruk og fruktbarhet, for siden å mer gå over til å bli kulturbegivenheter med videre aspekt av mening.[4]
Noen arkeologer har tolket megalittmonumenter, hulemalerier, venusfigurer og hellerisninger som spor etter tidlig europeisk fruktbarhetsreligion. Men man har begrenset grunnlag til å vite hva slags funksjon disse fortidsminnene kan ha hatt.