Fyrstikkpikenes streik i London i 1888
From Wikipedia, the free encyclopedia
Fyrstikkpikenes streik i London i 1888 var en streik som pågikk i juli 1888 blant kvinner og mindreårige piker som arbeidet ved fyrstikkfabrikken Bryant and May i Bow. Den fant sted i bydelen Tower Hamlets, i det fattige arbeiderklassestrøket East End i det nordøstlige London.
Streiken markerer begynnelsen på den moderne britiske arbeiderbevegelsen og ble fagforeningenes første seier over arbeidsgiverne i Englands historie. Den 27. juli 1888 ble fagforeningen for kvinnelige fyrstikkarbeidere (Union of Women Match Makers) dannet som den første moderne fagforeningen i England. Streikelederne var de to politiske aktivistene Annie Besant og Herbert Burrows. Besant tilhørte den sosialistiske liga, et revolusjonært kommunistisk parti, som ble anerkjent av Friedrich Engels som et uttrykk for marxisme. Burrows tilhørte den sosialdemokratiske føderasjon, som var det første organiserte sosialistiske politiske partiet i Storbritannia.
Streiken ble utløst av barnearbeid, sultelønn, en arbeidsdag på mellom 14 og 16 timer som var ulovlig i henhold til 1847 Factory Bill, et omfattende system med økonomiske represalier, og alvorlige helseproblemer forbundet med gul fosfor, deriblant fosfornekrose i kjeven. De groteske forholdene skyldtes delvis unnfallenhet fra regjeringen til William Gladstone. Frelsesarméens grunnleggere William Booth og Catherine Booth forsøkte forgjeves å overtale regjeringen til å gripe inn, deriblant med guidede turer for parlamentsmedlemmer inne i fabrikken og i slummens «hjem».
Streiken ble kronet med seier på bare tre uker. Da tvang Annie Besant fabrikken til å øke lønningene, avskaffe de økonomiske represaliene, og forbedre arbeidsforholdene. Hun hjalp de ansatte til å etablere et senter for deres sosiale rettigheter, og hun etablerte en «dagligstue» som et sosialt samlingspunkt for barna i slummen. Den 26. november 1888 ble Annie Besant innvalgt fra Tower Hamlets under valget til det første bystyret som omfattet hele London. Hennes paroler var kvinnesak og «ingen flere sultne barn». Som lokalpolitiker fikk hun innført gratis skolegang, mat for underernærte skolebarn, medisinske undersøkelser og legehjelp til barn i grunnskolen. I bystyret fortsatte hun kampanjen mot barnearbeid, arbeid på sultelønn, og kritiserte «det absurde i å prøve å utdanne halvt utsultede barn».
Lignende streiker oppstod etter dette i flere land. Streiken markerte derfor også begynnelsen på den moderne arbeiderbevegelsen i hele Europa. I Norge førte lignende forhold til etableringen av en fagforening og til fyrstikkarbeiderstreiken i Kristiania i 1889.