Jødeparagrafen
Norges grunnlov fra 1814 / From Wikipedia, the free encyclopedia
Jødeparagrafen er i dagligtale navnet på andre paragraf i Norges Grunnlov fra 1814 til 1851, men viser egentlig til den siste setningen. Paragrafen forbød i sin opprinnelige form jøder å komme til Norge, og jesuitter og munkeordener var forbudt. Den lød:
Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.
Christian Magnus Falsen, Georg Sverdrup og Nicolai Wergeland var sentrale delegater bak ordlyden i paragrafens siste ledd. Ordlyden ble vedtatt 4. mai 1814. Pådriverne bak paragrafen var høyt utdannede og blant landets mest beleste menn.[1][2] Paragrafen ble ferdig utformet i konstitusjonskomiteen og vedtatt etter diskusjon, men uten endringer i plenum. Den nest siste setningen i samme paragraf er kjent som jesuittparagrafen.