Jagerfly
lite og hurtig kampfly From Wikipedia, the free encyclopedia
lite og hurtig kampfly From Wikipedia, the free encyclopedia
Jagerfly er et svært hurtiggående militært kampfly[1] framstilt primært for å avskjære eller nedkjempe andre fly i luft-til-luft-kamp.[2] Jagerfly er forholdsvis små, hurtige og lette å manøvrere. I militær konflikt er rollen til jagerfly å etablere overlegenhet og dominering av luftrommet over en krigssone, tillate bombefly og angrepsfly å delta i taktisk og strategisk bombing av fiendtlige mål.
De viktigste egenskapene til et jagerfly er ikke bare ildkraften, men også dens høye hastighet og manøvrerbarhet i forhold til angrepsmålet. Suksess eller fiasko til en jagerflys forsøk på å oppnå overlegenhet i luften avhenger av flere faktorer, blant annet dyktigheten til pilotene, den taktiske forsvarligheten til dens doktrine for utplassering av jagerflyene, og antallet og ytelsen til disse jagerflyene.[3][4]
Mange moderne jagerfly har også sekundære evner som overvåkingsfly, avskjære fremmede eller fiendtlige fly som ulovlig trenger seg inn over nasjonalt luftrom, bakkeangrep, og noen typer, for eksempel jagerbombefly, er utformet fra begynnelsen for doble roller. Andre jagerfly er utformet er høyt spesialiserte samtidig som de fortsatt fyller hovedrollen i luftoverlegenhet.
Jagerflyet oppsto under den første verdenskrig og utviklet seg fra svært primitive maskiner til fullverdige jagerfly i løpet av noen få år. Siden første verdenskrig har oppnåelse og opprettholdelse av overlegenhet i luftrommet blitt ansett som avgjørende for seier i konvensjonell krigføring.[5]
Jagerfly fortsatte å bli utviklet gjennom første verdenskrig, for å nekte fiendtlige fly og luftskip muligheten til å samle informasjon ved rekognosering over slagmarken. Tidlige jagerfly var veldig små og lett bevæpnet etter senere standarder, og de fleste var biplan (dobbeltdekker) bygget med en treramme dekket med stoff, og en maksimal lufthastighet på rundt 160 km/t. Etter hvert som kontroll over luftrommet ble stadig viktigere, utviklet alle stormaktene jagerfly for å støtte deres militære operasjoner.
I mellomkrigstiden bremset utviklingen noe opp, men et rammeverk av tre ble i stor grad helt eller delvis erstattet av metallrør, og til slutt begynte ytre flater av aluminium (monocoque) å dominere. Mye skjedde og allerede i 1939 fløy den første prototypen på en jetjager.
Ved andre verdenskrig var de fleste jagerfly av metall monoplan (enkeltdekker) bevæpnet med batterier av maskingevær eller kanoner, og noen var i stand til hastigheter som nærmet seg 400 mph (640 km/t). De fleste jagerfly frem til dette punktet hadde én motor, men en rekke tomotorers jagerfly ble bygget; men de ble funnet å være utkonkurrert mot enmotors jagerfly og ble henvist til andre oppgaver, for eksempel nattjagerfly utstyrt med primitive radarsett og eskortejagere.
Ved slutten av krigen erstattet turbojetmotorer stempelmotorer som framdriftsmiddel, noe som økte flyhastigheten ytterligere.[6] Ettersom vekten på turbojetmotoren var langt mindre enn en stempelmotor, var det ikke lenger et handikap å ha to motorer, og en eller to ble brukt, avhengig av kravene. Dette krevde igjen utvikling av katapultstol slik at piloten kunne slippe ut raskt,[7] og G-drakter for å motvirke de mye større kreftene som ble påført piloten under manøvrer.[8]
I dag finnes hovedsakelig to typer: En mindre type som er vanlig i de fleste flyvåpen, og en større type, som gir større operasjonsradius, men krever større drivstofflast.
Storbritannia utviklet på 1960-tallet en ledelse innen design og tekniske egenskaper ved jagerfly. jagerflyet English Electric Lightning satte hastighetsrekorder og kunne gjennomføre unnamanøvrer med påkjenninger på hele 9 g, en bedrift som amerikanske fly ikke maktet før lanseringen av F-16 omkring 1980. Tidlig markerte britene seg med nyvinninger som Tornado og Harrier, sistnevnte med vertikal take-off og landing (VTOL). Det europeiske Eurofighter og det svenske Saab 39 Gripen produseres begge i Storbritannia med en videreføring av britisk kampflyutvikling fra 1980- og 90-årene. Amerikanske kampfly, inklusive F-35 Joint Strike Fighter, er produsert i britisk-amerikanske samarbeid med betydelig basis i britiske modeller fra de siste tjue årene.
De fremste produsentene har i etterkrigstiden vært amerikanske Northrop Grumman, Boeing og Lockheed Martin, britiske BAE Systems, russiske Mikoyan (MiG), og franske Dassault.
Et taktisk jagerfly er ment kun for å ha kontroll over luftrommet. Disse jagerflyene er blant de tyngre, og er spesialiserte på luftkamp.
Et multirollejagerfly skal være egnet til å løse forskjellige oppgaver, hvor da to typiske er luftkamp og angrep av mål på bakken. Flyene kan være lettere enn de taktiske jagerflyene, men trenger ikke være det.
Nattjagere var spesialiserte jagerfly beregnet for bruk mot bombefly om natten. De oppsto under den andre verdenskrig. De første nattjagerne var ombygde jagerfly og lette bombefly utstyrt med radar og egnet bestykning. Senere kom fly som var spesielt utviklet som nattjagere, som f.eks. Northrop P-61 Black Widow. I dag er alle jagerfly utstyrt for nattflygning, eller kan lett konverteres, så den spesialiserte nattjageren hører til historien.
En rekke jagerfly kom aldri i serieproduksjon. Dette kunne være fordi de ikke fungerte tilfredsstillende, som f.eks. den norske Kjeller F.F. 6, fordi de tapte kontraktene fra flyvåpnene, som f.eks. Focke-Wulf Fw 159 som tapte kontrakten til den berømte Messerschmitt Bf 109, eller rett og slett fordi man ikke fant interesserte kjøpere.
Fram til 1940 var stempelmotorer eneste egnede motor for jagerfly. Jagere konstruert mot slutten av andre verdenskrig og i etterkrigstiden har nesten alle vært bygget som jetjagere.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
