Japans politiske system
From Wikipedia, the free encyclopedia
Japans politiske system består av de politiske institusjonene, de politiske beslutningsprosessene og innholdet i de politiske beslutningene i Japan. Den offentlige politikken utøves innenfor rammen av et representativt demokrati og konstitusjonelt keiserdømme, og bygger på et kontinentalt rettssystem. Den lovgivende makten ligger hos et todelt parlament, Kokkai (国会), «riksdag». Til denne er det allmenn stemmerett for borgere over 20 år. Statsministeren er sjef for regjeringen, hvis medlemmer ikke kan være militære. Den dømmende makten ligger hos høyesteretten og tre lavere rettsinstanser.
Grunnloven bygger på folkesuverenitetsprinsippet. Grunnloven definerer Japans keiser som «symbolet på staten og folkets enhet».[1] Arveretten til keisertronen i Japan er bestemt ved lov. Keiseren har bare en seremoniell rolle. I diplomatiske sammenhenger opptrer keiseren ofte som statsoverhode. Den politiske makten ligger hos statsministeren og parlamentet. Keiseren utpeker statsministeren blant parlamentets medlemmer etter ønske fra parlamentet selv, som praktiserer positiv parlamentarisme med tiltredelsesvotum.
Japan er et konsosiert demokrati med et flerpartisystem. Siden 1950-årene har japansk politikk vært dominert av Det liberaldemokratiske parti, som har dannet regjeringer alene mesteparten av perioden. Partiet preges av mektige fraksjoner som kjemper om makten seg imellom, men det er kultur for å styre på brede flertall, også med opposisjonen.
På EIUs demokratiindeks (2018) regnes Japan som et ufullstendig demokrati. Staten beskytter borgernes politiske rettigheter, men scorer dårligere enn de fleste fullverdige demokratier på politisk deltagelse og politisk kultur.[2]