Justinian I den store
østromersk keiser / From Wikipedia, the free encyclopedia
Justinian I (latin: Flavius Petrus Sabbatius Justinianus; gresk: Φλάβιος Πέτρος Σαββάτιος Ἰουστινιανός) (født 483, død 13. eller 14. november 565), vanligvis kjent som Justinian I den store, var østromersk (bysantinsk) keiser fra 527 til 565. I løpet av hans styre søkte Justinian å gjenskape imperiets storhet og gjenerobre den tapte vestlige delen av det klassiske Romerriket.
| Justinian Flavius Petrus Sabbatius Justinianus | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | Petrus Sabbatius 11. mai 483 Tauresium, Dardania | ||
| Død | 14. november 565 (82 år) Konstantinopel døde av dysenteri | ||
| Beskjeftigelse | |||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Teodora I[1][2][3] | ||
| Far | Justinus I (adoptivfar) | ||
| Mor | Vigilantia | ||
| Søsken | Vigilantia | ||
| Barn | Theodoros Tziros | ||
| Nasjonalitet | Østromerriket[4] | ||
| Gravlagt | Apostelkyrkja Konstantinopel | ||
| Regjerte | 1. august 527- 14. november 565 | ||
| Dynasti | Det justinske dynasti | ||
| Forgjenger | Justinus I | ||
| Etterfølger | Justinus II | ||
Se også liste over østromerske keisere | |||
Han var en av de mest betydningsfulle personer i senantikken og den siste keiser som snakket latin som førstespråk.[5] Justinians styre representerte en egen epoke i østromersk historie. Innflytelsen til hans administrasjon strakte seg langt utover grensene for hans rike, og kom også til å prege ettertiden. Hans styre er preget av høye ambisjoner, men han greide bare delvis å gjennomføre restauratio imperii; «restaureringen av imperiet».[6] Men han lyktes med å gjenerobre deler av Vestromerriket, inkludert Den italienske halvøy. Av betydning for hans ettermæle og arv var nyskrivningen av romersk lov, Corpus Juris Civilis, som fortsatt er grunnleggende sivilrett (og som ofte refereres til som «romerretten») i mange stater i dagens samfunn. Hans regime er også preget av en oppblomstring av bysantinsk kultur, og hans byggeprogram frambrakte slike arkitektoniske mesterverker som Hagia Sofia, som var sentrum for østlige ortodoks kristendom i mange århundrer.
Et voldsom og ødeleggende utbrudd av byllepest (se Den justinianske pesten), en senantikk «svartedauden» som også rammet Norge, tidlig på 540-tallet, avsluttet en tidsalder som ellers var praktfull og glitrende. Riket gikk deretter inn i en nedgangsperiode som ikke opphørte før på 800-tallet.
Samtidshistorikeren Prokopios står som hovedkilden for omtalen av Justinians tid og styre. Den gammelsyriske krønike av Johannes av Efesos, (krøniken eksisterer ikke lenger), ble brukt som kilde for senere krøniker, og har bidratt med mange tilleggsdetaljer av høy verdi. Begge historikerne ble mot slutten meget bitre mot Justinian og hans keiserinne Teodora I.[7] Andre kilder er skildringene til Agathias Scholastikos, Menander Protektor, Johannes Malalas, Den aleksandrinske krønike (Chronicon Paschale), krønikene til Marcellinus Comes og Victor fra Tunnuna.
Justinian er betraktet som en helgen blant østlig-ortodokse kristne, og er også feiret av en del lutherske kirker.[8]