Kambrium
geologi / From Wikipedia, the free encyclopedia
Kambrium er den eldste perioden i jordens oldtid (Paleozoikum). Den begynte for 542 ± 0.3 millioner år siden og varte til for 488.3 ± 1.7 millioner år siden, da den ble avløst av ordovicium.[1] Tiden mellom jordens dannelse og kambrium kalles ofte generelt prekambrium. Den prekambriske perioden umiddelbart før kambrium heter ediacara.
Geologiske perioder i fanerozoikum Tidsskala i millioner år før nå Hovedavsetning | ||
Neogen | 0 Slam | |
Paleogen | ||
Kritt | ||
100 Kalkstein | ||
Jura | ||
Trias | 200 Sandstein 251 | |
Perm | ||
Karbon | 300 Skifer Kalkstein Sandstein (rød) | |
Devon | ||
400 Skifer (brun) Kalkstein, Skifer (lys) | ||
Silur | ||
Ordovicium | ||
Kambrium | ||
500 Sandstein |
Kambrium ble definert av Adam Sedgwick og Roderick Murchison ved studier av Storbritannias mest typiske kambriske fjellformer i Wales (derav navnet: Cambria er det latinske navnet på Wales) i 1835. Kambrium deles ofte inn i en rekke delperioder etter viktige hendelser, men disse delperiodene er unøyaktig og overlappende mellom de ulike verdensregionene.
Den dominerende bergarten fra kambrium er sedimentær sandstein og skifer, blant annet alunskifer i Norden. I noen av bergartene finner vi betydelige rester av organisk materiale bevart som såkalt orsten (svensk) – hydrokarbon-holdige dyre- og planterester bevart inne i noder av kalksten innpakket i alunskifer. Disse fossile restene av biologisk materiale avgir lukt når skiferen kløyves og kalknodene blottstilles. Man finner dem særlig i Kinnekulle og Öland i Sverige, derav navnet.
Orsteinen vitner om stor biologisk produksjon i havet i kambrium – hva man ofte kaller den kambriske eksplosjonen. Denne perioden rommet en rask og sterk utvikling av de hovedgruppene av dyr vi kjenner i dag, selv om artene dengang ikke er gjenkjennelige i dagens bologiske liv. På landjorden var det derimot øde og nesten livløst, kontinentene i sør omfattet hovedsakelig ørken. Det var ingen innlandsis, selv ikke på polene.
Før kambrium var havbunnen i verdenshavene dekket av et lag levende organisk materiale kalt mikrobematter. Først etter at mer avanserte dyr oppstod, som kunne beite på eller bore se gjennom dette laget, oppstod den moderne havbunnen.