Ken Loach
From Wikipedia, the free encyclopedia
Kenneth Loach (født 17. juni 1936 i Nuneaton i England) er en britisk tv- og filmregissør. Han startet som TV-regissør i 1962, og regisserte sin første spillefilm fem år senere. I 1969 lagde han Kes, om en gutt og tårnfalken hans. Dette er fortsatt den filmen Loach er mest kjent for.
Ken Loach | |||
---|---|---|---|
Født | Kenneth Charles Loach 17. juni 1936[1][2][3][4] (87 år) Nuneaton | ||
Beskjeftigelse | Filmregissør, manusforfatter, TV-regissør, regissør | ||
Utdannet ved | St Peter's College | ||
Barn | Jim Loach | ||
Parti | Labour Party (1962–2021) | ||
Nasjonalitet | Storbritannia[5] | ||
Utmerkelser | 19 oppføringer
Konrad-Wolf-prisen (1995)
Praemium Imperiale (2003)[6] Gullpalmen (2006) (for: The Wind That Shakes the Barley) Gullpalmen (2016) (for: Jeg, Daniel Blake) Juryens pris ved Filmfestivalen i Cannes (1990) (for: Hidden Agenda) Juryens pris ved Filmfestivalen i Cannes (1993) (for: Raining Stones) Juryens pris ved Filmfestivalen i Cannes (2012) (for: The Angels' Share) César for beste utenlandske film (1996) (for: Filmen Land og fridom) César for beste film fra EU (2005) (for: Ae Fond Kiss...) Robert Bresson-prisen (2012) Prix Lumière du Festival de Lyon (2012) Goldener Ehrenbär (2014) BAFTA Academy Fellowship Award (2006) Den europeiske filmprisen for beste film (1991) (for: Riff-Raff, sammen med: Sally Hibbin)[7] Den europeiske filmprisen for beste film (1995) (for: Filmen Land og fridom, sammen med: Messidor Films, Parallax Pictures, Road Movies Filmproduktion)[8] European Film Academy Critics Award (2002) (for: Jenta med dødskysset)[9] Den europeiske filmprisen for livslang innsats (2009)[10] European University Film Award (2016) (for: Jeg, Daniel Blake)[11] Critics' Circle Award for Distinguished Service to the Arts | ||
I 2016 vant han Gullpalmen ved filmfestivalen i Cannes for filmen I, Daniel Blake.[12] Han vant også Gullpalmen i 2006 for filmen Vinden som ryster kornet , som handler om den irske borgerkrigen i 1920-årene.
Loachs filmer kjennetegnes ved en sterk realisme.[trenger referanse] Han bruker ofte ukjente skuespillere, noe som er med på å fremheve realismen. Videre er bildene ofte kornete, kalde/fargeløse og uestetisk komponert. Realismen fremheves ofte også ved hjelp av lyddesignet. Han bruker mye atmosfærelyd. Uønskede/forstyrrende kontentumlyder (som gjerne andre regissører vil tone ned for å fremheve f.eks. dialoglyd) pleier Loach å fremheve - og gjerne overdrive - i sine filmer, noe som kan gi assosiasjoner til et amatør-video opptak. På den måten bruker han også lyden aktivt for å fremheve en realistisk følelse.[trenger referanse]
Tematisk lager Loach for det meste venstreorienterte politiske filmer, som ofte springer ut ifra arbeiderklassen i England.[trenger referanse]