Klagerett
alle skal ha rett til å klage på ting som ikke er rettferdig / From Wikipedia, the free encyclopedia
Klageretten er en rett til å kreve at forvaltningen behandler en sak på nytt kombinert med en rett til å kreve at organet som behandlet saken i første instans bringer saken inn for sitt overordnede organ.
- Se også: Reklamasjonsrett, for en kjøpers rett til å klage over selgers manglende oppfyllelse av kjøpsavtalen
Som prinsipp følger klageadgangen av forvaltningens hierarkiske oppbygning[1], og implisitt i dette prinsippet ligger at et overordnet organ har rett til å instruere sine underordnede og omgjøre deres avgjørelser. Departementene er underlagt Kongen, direktoratene er underlagt et departement. Følgelig vil det alltid, helt opp til Kongen, finnes et overordnet organ man kan klage til.
En alminnelig klagerett kom ikke før forvaltningsloven ble vedtatt på 1960-tallet, men allerede fra tidlig 1900-tall ser man at lovgivningen begynner å ta inn bestemmelser om klagerett. Tidlige eksempler på dette er vergemålslovgivningen og skattelovgivningen.[2] Departementenes avgjørelser kunne også klages inn for Kongen, men dette var en lite kjent og lite brukt ordning.[3]
I dag følger den alminnelige klagerett av forvaltningslovens kapittel VI, men enkelte områder har beholdt særpreg de hadde fra før. Som eksempel kan nevnes at Skatteetatens saksbehandling i skattesaker følger ligningsloven[4], mens Arbeids- og velferdsetaten følger de mer domstolslignende reglene i trygderettsloven.[5]