Leiegårdene i Oslos historiske murby
From Wikipedia, the free encyclopedia
Leiegårdene er en dominerende del av Oslos historiske murby, bygget mellom 1840 og 1910. Å bo i leid leilighet i murgård på tre til fem etasjer ble vanlig for både arbeiderklasse, den nye middelklassen og borgerskapet, og begrepene kvartal, leiegård, leilighet, leieboer, bakgård og gårdeier ble del av språket om det å bo for et stort flertall.
Artikkelen inngår i serien om |
---|
Delemner |
Murgårdsstrøk |
Gamlebyen · Grønland · Tøyen · Sofienberg · Grünerløkka · Hausmannskvartalene · Fredensborg · Meyerløkka · St. Hanshaugen · Bolteløkka · Adamstuen · Hegdehaugen · Majorstuen · Homansbyen · Bak Slottet · Uranienborg · Frogner · Ruseløkka · Skillebekk · Kvadraturen |
Murbyen som bebyggelsesform omfatter leiegårder, fabrikker, forretningsgårder og offentlige bygninger som skoler og kirker, lagt i rette kvartaler mellom 12 til 15 meter brede gater. De første moderne leiegårdene kom i 1840-årene, bygget for velstående leieboere, mens gjennombruddet som alminnelig boligform kom i 1860-årene. Da andre bebyggelsesformer overtok rundt 1910, bodde minst to tredeler av befolkningen i Kristiania i leiegård, og murbyen omfattet da mer enn 40 000 leiligheter.
I løpet av murbyperioden ble klasseskillene i byen knyttet til en geografisk todeling: østkanten og vestkanten, og leiegårdene ble utformet etter leieboernes betalingsevne. Med leiegårdene fikk arbeiderklassen tidlig tilgang til moderne goder: tørre boliger med innlagt vann og avløp fra rundt 1860, organisert renovasjon og toaletter, gass og elektrisitet, brolagte gater, sporvei, godt brannvesen og politioppsyn. Den voldsomme tekniske utviklingen i perioden og den tette bebyggelsen gjorde dette mulig uten at kommunens økonomi ble overbelastet.
Murgårdene ble bygget med tegl (murstein av brent leire) i alle yttervegger, rundt trapperom, i den bærende veggen mellom ytterveggene (hjerteveggen) og i gesimsene (overgangen mellom tak og vegg). Kjellermurer og fundamenter var i stein, mens tre ble brukt i takkonstruksjonen, etasjeskillene og ikke-bærende innervegger, ofte også under fundamentene – mange murgårder står på tømmerflåter i leire.
Fasadestilen var historisme, det å gjenbruke elementer fra tidligere epoker. Fra 1840 var senklassisk stil (også kalt nyklassisisme) dominerende, med rolige fasader der dekorelementene ikke hadde noen fremtredende plass. Fra 1880-årene dominerte nyrenessanse, med kraftigere markeringer av vinduer og etasjeskiller, og rene dekorelementer (pynt). Elementer av nybarokk og nygotikk stil forekom i leiegårder, men var sjelden, fra 1900 kom noen gårder i jugend. Hvite murgårder var forbudt, og de vanlige fargene var gyllen og gulgrå, ofte som etterligninger av stein. Vinduene var mørk brune, fra rundt 1890 også mørk grønne. Kalkmalingen fremhevet murens materialkvaliteter og skapte liv i fasadene.
Lokale teglverk, steinbrudd og bedrifter for byggevarer i glass, tre og jern leverte en stor del av murgårdene. Mange av arkitektene ble utdannet i Tyskland, mange håndverkere ble hentet fra Danmark og Tyskland i tidlig fase. Tegneskolen i Kristiania ga begge grupper utdannelse i arkitektur og bygningsfag.
For barnerike arbeiderfamilier i ettromsleiligheter betød murbyen en grad av trangboddhet som skapte helseskadelige boforhold, og mangelen på lys og luftutveksling i den tette bakgårdsbebyggelsen bidro til det. For familier med usikker inntekt og familier uten mannlig forsørger var det vanlige ettromsleilighet, og for disse leilighetene var gjennomsnittlig antall beboere per rom mer enn fire. I større leiligheter var det vanlig å ha leieboere (losjerende).
De aller fleste leiegårdene ble bygget av nokså små bedrifter, ofte murmestere. Oppdelingen av kvartalene i små tomter bidro til at inngangsbilletten for den som ville bygge leiegård ikke var stor. Fra 1851 ble det bygget noen leiegårder for arbeiderklassen av filantropiske selskaper, og fra 1870-årene sto fagforeningers byggeselskaper og andre kooperative sammenslutninger som byggherre for leiegårder.