Lingvistikk

språkvitenskap / From Wikipedia, the free encyclopedia

Lingvistikk eller språkvitenskap er det vitenskapelige studiet av naturlige språk og tale. Utøvere av lingvistikk kalles lingvister eller språkforskere.

Priscian (Priscianus Caesariensis), grammatikeren. Marmorpanel av Luca della Robbia.

Det er to viktige skillelinjer innen lingvistikken:

  • Teoretisk vs. anvendt: Teoretisk lingvistikk eller allmenn språkvitenskap er om prinsipper for beskrivelse av forskjellige språk og universelle aspekter ved språk; anvendt lingvistikk, eller anvendt språkvitenskap søker anvendelse av slike teorier på praktiske problemer, slik som pedagogikk, taleteknologi eller taleterapi.
  • Autonom vs. kulturell (disse termene er ikke veletablerte, men det finnes ikke gode alternativer): Autonom lingvistikk studerer språk og deres egenskaper i abstraksjon fra mange aspekter ved daglig språkbruk. Dette er omtrent det Ferdinand de Saussure kalte langue, og Noam Chomsky har kalt I[nternal]-language (i-språk). Kulturell lingvistikk befatter seg med det Saussure kalte parole, og Chomsky har kalt E[xternal]-language (e-språk), nemlig språk som et fenomen som eksisterer uavhengig av den enkelte språkbruker: Man studerer altså dets sosiale funksjon, eller hvordan språkbruk passer inn i en videre kontekst av menneskelig atferd.

Språkforskere som simpelthen kaller seg lingvister eller teoretiske lingvister, uten nærmere presisering, driver vanligvis med autonom, teoretisk lingvistikk, og dette er vanligvis sett på som kjernen av feltet. Men språkforskning utføres i en rekke forskjellige retninger, som ikke bestandig er i harmoni med hverandre. Den amerikanske forfatteren og frilansjournalisten Russ Rymer har sagt det slik:

Lingvistikk er trolig det mest omstridte feltet i akademia. Det er dynket i blodet til poeter, teologer, filosofer, filologer, psykologer, biologer, antropologer og nevrologer, samt hva slags blod som kan fås ut av grammatikere.