Månen
jordens eneste naturlige satellitt / From Wikipedia, the free encyclopedia
Månen (astronomisk symbol: ) er den eneste naturlige satellitten i bane rundt jorden,[lower-alpha 8][L 6] og den femte største satellitten i solsystemet. Sett i forhold til størrelsen på primærlegemet, er månen den største naturlige satellitten tilhørende en planet i solsystemet med en diameter som tilsvarer en fjerdedel av jordens, men bare 1/81 av massen.[lower-alpha 9] Månen er den nest mest kompakte satellitten etter Io, en av Jupiters måner. Den er i en bundet rotasjon med jorden – det vil si at den alltid har den samme siden vendt mot jorden, markert av et mørkt vulkansk hav som fyller området mellom de lyse antikke høylandene og de fremtredende nedslagskratrene.
Månen | |||||||||||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
Fullmåne sett fra jordens nordlige halvkule | |||||||||||||||
Baneparametre | |||||||||||||||
Periapsis | 362 570 km | ||||||||||||||
Apoapsis | 405 410 km | ||||||||||||||
Store halvakse | 384 399 km 0,003 AE | ||||||||||||||
Eksentrisitet | 0,0549[L 1] | ||||||||||||||
Omløpstid | 27,321582 jorddøgn[L 1] | ||||||||||||||
Synodisk periode | 29,530589 døgn 0,0809 juliansk år | ||||||||||||||
Gjennomsnittsfart | 1,022 km/s | ||||||||||||||
Inklinasjon | 5,145°[lower-alpha 1] | ||||||||||||||
Knutelengde | Tilbakegang på et omløp per 18.6 år ° | ||||||||||||||
Perihelargument | Et omløp frem per 8.85 år ° | ||||||||||||||
Moderplanet | Jorden | ||||||||||||||
Fysiske egenskaper | |||||||||||||||
Gjennomsnittlig radius | 1 737,1 km[L 1][1] 0,273 × jordens | ||||||||||||||
Radius ved ekvator | 1 738,14 km[1] 0,273 × jordens | ||||||||||||||
Polradius | 1735.97 km[1] 0,273 × jordens | ||||||||||||||
Omkrets | 10 921 km[lower-alpha 2] | ||||||||||||||
Flattrykthet | 0,00125 | ||||||||||||||
Overflatens areal | 37 930 000 km² 0,074 × jordens | ||||||||||||||
Volum | 21 958 000 000 km³ 0,02 × jordens | ||||||||||||||
Masse | 73 477 000 000 000 000 000 000 kg[L 1] 0,012 × jordens | ||||||||||||||
Middeltetthet | 3,3464 g/cm³[L 1] | ||||||||||||||
Gravitasjon ved ekvator | 1,622 m/s² 0,166 g | ||||||||||||||
Unnslipningshastighet | 2,38 km/s | ||||||||||||||
Siderisk rotasjonsperiode | 27,321582 døgn[lower-alpha 3] 655,718 timer | ||||||||||||||
Rotasjon | 4.627 | ||||||||||||||
Aksehelning | 1,5424°[lower-alpha 4] | ||||||||||||||
Overflaterefleksjon | 0.136[L 3] | ||||||||||||||
| |||||||||||||||
Tilsynelatende størrelsesklasse | −2.5–−12.9 [lower-alpha 5] −12.74 (gjennomsnittlig fullmåne)[1] | ||||||||||||||
Vinkeldiameter | 29.3′–34.1′[1][lower-alpha 6] | ||||||||||||||
Atmosfæriske egenskaper[L 5][lower-alpha 7] | |||||||||||||||
Atmosfærisk trykk | 10−7–10−10 pascal | ||||||||||||||
Sammensetning | Ar, He, Na, K, H, Rn |
Månen er det lyseste objektet på himmelen etter solen, selv om overflaten faktisk er svært mørk med en refleksjon tilsvarende kull. Prominensen på himmelen og de regelmessige fasesyklusene har siden antikkens tid gjort månen til en viktig kulturell innflytelse på språk, kalendere, kunst og mytologi. Månens gravitasjonelle påvirkning fører til tidevann og minuttforlengelsen av dagen. Månens nåværende baneavstand – som er ca. tretti ganger diameteren til jorden – gjør at den på himmelen ser ut til å ha nesten samme størrelse som solen. Dette gjør det mulig at månen dekker nesten hele solen under fullstendige solformørkelser.
Månen er det eneste himmellegemet utenom jorden som mennesker har satt sin fot på. Det sovjetiske Luna-programmet var det første til å nå månen med et ubemannet romfartøy i 1959. NASA er de eneste til dags dato med bemannede ferder til månen. De begynte med Apollo 8 i 1968 etterfulgt av seks bemannede månelandinger mellom 1969 og 1972 – der Apollo 11 var den første. Disse ferdene returnerte over 380 kg månestein som har blitt brukt til å utvikle en geologisk forståelse av månens opprinnelse, dannelsen av den indre strukturen og forhistorien. Det antas at månen ble dannet for ca. 4,5 milliarder år siden. En av teoriene for hvordan den ble dannet er et gigantisk nedslag som involverte jorden. Det ble imidlertid stilt spørsmål ved denne teorien i 2012 etter nye analyser av prøver fra Apollo-programmet.[2]
Etter Apollo 17-oppdraget i 1972 har månen bare blitt besøkt av ubemannede romfartøyer, deriblant den siste sovjetiske Lunokhod-roveren. Siden 2004 har både Japan, Kina, India, USA og Den europeiske romfartsorganisasjon sendt banesonder til månen. Disse sondene har bidratt til å bekrefte oppdagelsen av vannis i kratere ved polene som er i permanent skygge og er bundet til regolitten på månen. Fremtidige bemannede ekspedisjoner er under planlegging, både med støtte fra myndigheter og det private. I henhold til traktaten for det ytre rom forblir månen fri for alle nasjoner å utforske for fredelige formål.