Magister

Magister (latin for «lærer» eller «mester») er en tradisjonsrik akademisk grad, brukt i Europa siden middelalderen. Innholdet i graden har variert, men den har som regel hørt til de høyere akademiske gradene, enten sidestilt med doktorgrad eller plassert rett under.

Denne artikkelen behandler magister som akademisk grad. Se også magister equitum, et embede i den romerske republikk, og candidata magisterii, en lavere akademisk grad

Ut fra gamle dokumenter var det på 1200-tallet 75 dansker, 20 svensker og 20 nordmenn som ble kalt magister. Trolig har de fleste av dem studert i Paris som var 1200-tallets sentrum for vitenskapelige studier. Det het seg at «Italia har pavedømmet, Tyskland keiserdømmet, og Paris har studium generale».[1]

Historisk var magistergraden i de fleste land lenge den øverste graden ved det filosofiske fakultet, og likestilt med doktorgradene som opprinnelig først og fremst ble tildelt i teologi, jus og medisin. Graden ble innført ved Københavns Universitet, frem til 1800-tallet det eneste universitetet i Danmark-Norge, i 1479, og var i det meste av sin eksistens i Danmark og Norge frem til 1800-tallet den høyeste graden ved det filosofiske fakultet og likestilt med de tre doktorgradene. Ved universitetsfundasen av 1539 ble det stilt krav om lisensiatgrad før man kunne disputere for magister- eller doktorgraden, men lisensiatgraden ble i praksis bare brukt ved de andre fakultetene. Etter innføringen av den filosofiske doktorgrad på 1800-tallet ble magistergraden likestilt med lisensiatgradene som var brukt ved de andre fakultetene. Den moderne magistergraden ble innført i Danmark i 1848 under betegnelsen «magisterkonferens», som en grad som stod over kandidatgradene. I 1921 ble magistergraden gjeninnført i Norge etter dansk forbilde. I Norge ble det tildelt to magistergrader, magister artium (mag.art.)[Noter 1] innen humaniora og samfunnsvitenskap og magister scientiarum (mag.scient.)[Noter 2] innen naturvitenskap.

Den moderne magistergraden i andre halvdel av 1800-tallet og på 1900-tallet var i det meste av sin eksistens den høyeste organiserte forskerutdanningen innen visse fag i Danmark og Norge og hadde som formål å kvalifisere for faste akademiske stillinger; den utviklet seg til den normale avsluttende graden man tok i begynnelsen av en forskerkarriere innen de nye vitenskapene i humaniora, naturvitenskap og senere også samfunnsvitenskap. Graden bestod av en vitenskapelig avhandling (magisteravhandling) som i Norge etterhvert ble normert til tre års selvstendig forskning, og hadde i likhet med doktorgraden krav om offentlig prøveforelesning som skulle vise kandidatens egnethet for faste universitetsstillinger. Det var krav om laud i alle fag som inngikk i graden. Det samlede utdanningsløpet utgjorde normalt 7–8 år; da graden fikk et normert løp utgjorde det 7,5 års studier totalt. I likhet med doktorgrader ble det ikke gitt karakterer for avhandlingen, men godkjente magisteravhandlinger ble regnet som laudable. Den etablerte oversettelsen av dansk og norsk magistergrad til engelsk siden tidlig på 1900-tallet var PhD; graden ble generelt regnet som jevnbyrdig med PhD-gradene i USA og Storbritannia og doktorgradene i Tyskland, som der var forskerutdanninger man tok tidlig i en forskerkarriere tilsvarende magistergraden, mens den filosofiske doktorgrad – dvs. den doktorgrad man tradisjonelt tok i alle andre fag enn teologi, jus og medisin – i Danmark og Norge hadde utviklet seg til en grad godt etablerte akademikere tok sent i karrieren, ikke sjelden etter at man allerede var blitt professor.[2][3] Den dansk–norske magistergraden må ikke forveksles med den lavere graden cand.mag. Mag.scient. ble avskaffet i Norge i 1977 forbindelse med innføringen av dr.scient. som en mindre omfattende og mer strukturert doktorgrad enn den filosofiske doktorgrad, og ble også avskaffet i Danmark i 1978. Mag.art. ble utfaset fra begynnelsen av 1990-årene og endelig avskaffet i Norge i 2003; i Danmark ble graden de siste årene bare tildelt i humaniora, og avskaffet helt i 2007. Ifølge Københavns Universitet ble magistergraden avløst av ph.d.-utdanningen,[4] som i Danmark er en treårig forskerutdanning med et samlet normert utdanningsløp på åtte år; i Danmark regnes imidlertid ikke ph.d.-graden som en doktorgrad, men er plassert under doktorgradene på samme nivå som de tidligere magister- og lisensiatgradene.[5] I Norge eksisterer ikke (lenger) et slikt formelt skille mellom ph.d. og doktorgrad som finnes i Danmark. NOKUTs kriterier for likeverdighet med norsk ph.d.-grad er at graden er en «forskerutdanning» av tre års normert omfang, hvorav to års avhandlingsarbeid, dvs. et år mindre enn det normerte kravet for magistergraden.[6]