Maktfordelingsprinsippet
From Wikipedia, the free encyclopedia
Maktfordelingsprinsippet er en doktrine som innebærer at den makten i en stat deles mellom forskjellige myndigheter for at disse skal oppveie og utøve kontroll over hverandre. Det har som formål å forhindre maktmisbruk. Maktfordelingsprinsippet er et fundamentalt begrep i moderne demokrati. Prinsippet sikrer at maktutøvelse er delt på tre uavhengige myndigheter:
- En lovgivende myndighet – typisk en lovgivende forsamling – som vedtar lover.
- En utøvende myndighet – for eksempel en monark, president eller regjering – som sørger for at lovene blir iverksatt og gjennomført.
- En dømmende myndighet – typisk en høyesterett med underliggende domstoler – som tolker lovene og anvender dem på hver enkelt rettskonflikt.
De tre statsmaktenes oppgaver er likevel ikke helt atskilt. Hver av statsmaktene skal til en viss grad ta del i de andre statsorganenes oppgaver innen begrensninger som statsforfatningen angir. Denne typen samspill skal sikre balanse mellom statsmaktene.[1]