Myten om det rene Wehrmacht
From Wikipedia, the free encyclopedia
Myten om det rene Wehrmacht (tysk: Saubere Wehrmacht) er forestillingen om at de regulære tyske væpnede styrkene (Wehrmacht) ikke var involvert i holocaust eller krigsforbrytelser under andre verdenskrig. Myten fornekter ansvaret den tyske generalstaben (OKW, OKH, Luftwaffe og Kriegsmarine) hadde i planleggingen og utførelsen av krigsforbrytelser, og legger i stedet ansvaret på «partisoldatene» i Schutzstaffel (SS).
Utviklingen av myten begynte under Det internasjonale militærtribunalet ved Nürnbergprosessen (1945–46), der ledere i Wehrmacht undertegnet generalenes memorandum, etter initiativ av Franz Halder i et forsøk på å renvaske Wehrmacht for krigsforbrytelser. Halder begynte å arbeide for US Army Historical Division. Hans rolle var å samle og lede forhenværende Wehrmacht-offiserer i en utarbeidelse av et omfattende verk om krigen på østfronten. Under Halder arbeidet 700 forhenværende tyske offiserer, og han brukte sin posisjon til å innarbeide myten om det rene Wehrmacht.
Til sammenligning hadde den tyske offiseren Claus von Stauffenberg sagt: «Hva er forskjellen på en SS-divisjon og en Wehrmacht-divisjon? Rett og slett at SS har bedre utstyr og ingen feltprester.»[3] Men alt våren 1945, da Nazi-Tyskland så vidt var nedkjempet, fikk Winston Churchill hjelp til utarbeidelse av Operation Unthinkable, der tyske soldater skulle hjelpe britiske, amerikanske og polske soldater å gjenerobre østområdene den røde hær hadde underlagt seg under fremrykningen til Berlin.[4]
Etter andre verdenskrig var Tyskland (Vest-Tyskland bortsett fra Saarland) demilitarisert. Koreakrigen førte til at vestmaktene (USA, Storbritannia og Frankrike) ønsket en remilitarisering av et alliert Tyskland. Med samtykke fra vestmaktene oppnevnte forbundskansler Konrad Adenauer i 1950 en gruppe militæreksperter bestående av tidligere Wehrmacht-offiserer, som utarbeidet Himmerod-memorandumet med retningslinjer for en demokratisk styrt militærmakt, som ga den enkelte soldat rett til å nekte å delta i krigsforbrytelser, og plikt til å respektere menneskerettigheter. Memorandumet ble starten på en utvikling som fem år senere førte til etableringen av Bundeswehr. Notatet anførte politiske, militære, men også psykologiske forutsetninger for å skape en motivert militærmakt. Gruppen hevdet at de nye soldatene ikke ville være motivert, med mindre den alminnelige aktelse for tyske soldater ble gjenopprettet. For dette formål ble det foreslått at krigsforbrytere måtte løslates, og den ærekrenkende omtalen av tyske soldater måtte opphøre. Den offentlige mening i inn- og utland om tysk militærmakt måtte endres. Den amerikanske generalen Dwight D. Eisenhower, som tidligere hadde omtalt Wehrmacht som «nazister», endret sin omtale for å bidra til gjenopprustning.
Forskning fra 1960-årene av begynte å justere forestillingen om Wehrmachts soldater som rene og uskyldige i nazistenes forbrytelser. Året 1995 forandret mye i tysk offentlig bevissthet.[5] Hamburgs institutt for samfunnsforskning (tysk: Hamburger Institut für Sozialforschung) satte sammen vandreutstillingen Wehrmachtutstilling (tysk: Wehrmachtsausstellung) som avslørte Wehrmachts krigsforbrytelser for et større publikum. Det satte i gang en langvarig debatt, og en revurdering av myten. Utstillingen viste 1.380 utvetydige fotografier av «vanlige» soldater i Wehrmacht som var medskyldige i krigsforbrytelser. Den tyske historikeren Hannes Heer skrev at krigsforbrytelsene hadde blitt dekket over av historikere og forhenværende soldater.