Norges Grunnlov § 16
From Wikipedia, the free encyclopedia
Norges Grunnlov § 16 er den 16. paragraf i Eidsvollsgrunnloven av 1814. Etter den siste grunnlovendringen av 21. mai 2012 gjør den til lov at innbyggere i Norge har religionsfrihet, og at Den norske kirke fortsetter som en folkekirke som understøttes av staten.[1] Den gjør også til lov at alle tros- og livssynsamfunn skal understøttes på lik linje. Første ledd om religionsfrihet er overført fra § 2 slik denne ble formulert etter grunnlovsendring av 4. mai 1964.
Før revisjonen i 2012 definerte paragrafen Norges konge som den øverste leder for den evangelisk-lutherske kirke, slik den tidligere var definert i Norges grunnlov § 2 som Norges statsreligion. I praksis innebar dette at biskoper og proster i Den norske kirke ble utnevnt av Kongen i statsråd, og at staten gjennom det norske storting kunne styre kirken og til en viss grad harmonisere dens teologi med norsk lov.
Den opprinnelige paragrafen lød:
Kongen anordner al offentlig Kirke- og Gudstjeneste, alle Møder og Forsamlinger om Religionssager, og paaser, at Religionens offentlige Lærere følge de dem foreskrevne Normer.
Grunnlovsendringen av 21. mai 2012 endret §§ 2, 4, 12, 16, 21, 22 og 27.[2] Ordlyden i den reviderte § 16 er som følger:
Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov. Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.