Norges kommuner
administrativ inndeling på andre nivå / From Wikipedia, the free encyclopedia
Norges kommuner er det laveste administrative og folkevalgte nivået i Norge og deler per 1. januar 2024 landet inn i 357 geografiske administrative/politiske områder.[1] Kommunene har ansvar for en rekke basisoppgaver som grunnskole, kulturskole, barnehager, primærhelsetjeneste, arealplanlegging og tekniske tjenester,[2] innenfor et generalistkommunesystem hvor utgangspunktet er at alle kommunene i landet har de samme oppgaver og rettslige rammer overfor sine innbyggere. Kommunegrensene brukes i tillegg av en rekke andre etater og selskaper.
Artikkelen inngår i serien om |
---|
Politisk |
Kommuneloven • Kommunestyre • Kommunevalg • Formannskap • Ordfører • Kommunal parlamentarisme |
Historie |
Formannskapslovene • Kommunestruktur • Skilsmissekommune • Tidligere kommuner |
Se også |
Norges kommuner • Kommune • Norges fylker • Fylkeskommune • Kommunaldepartementet • Norges politiske system • Norges historie |
Kommunene ble innført med formannskapslovene fra 1837, og landet ble delt i 392 geografiske områder med basis i prestegjeldene. Antallet kommuner toppet seg i 1930 med 744 kommuner.[3] Kommunene endret seg og overgangen fra vannbasert til landbasert kommunikasjon endret mange grenser. Etter Schei-komiteens arbeid, ble en rekke kommuner lagt ned og slått sammen slik at man i 1967 hadde 454 kommuner. En del kommunegrenser ble senere flyttet tilbake, men siden har også kommuner blitt slått sammen slik som ved sammenslåingen mellom Harstad og Bjarkøy 1. januar 2013. I 2014 ble det lansert en kommunereform, og den første sammenslåingen skjedde 1. januar 2017 da Andebu, Sandefjord og Stokke kommuner ble slått sammen til nye Sandefjord.[4] Den 8. juni 2017 vedtok Stortinget at antall kommuner skulle reduseres til 354. I desember 2017 vedtok Stortinget å oppheve ett av sammenslåingsvedtakene slik at antallet ville bli 356.[5] Kommunesammenslåingene ble gjennomført 1. januar 2020.[6]
Det er stor forskjell i innbyggertallet kommunene imellom. Den minste kommunen er Utsira med 215 innbyggere og den største er Oslo med 717 710 innbyggere (per 1. januar 2024).[7]
Alle kommuner er geografisk en del av en fylkeskommune. Det er 15 fylker/fylkeskommuner i Norge. Oslo er i en særstilling og har både status og funksjon som kommune og fylkeskommune. Noen av de kommunale funksjonene i Oslo er lagt til egne bydelsadministrasjoner.
Kommunene er styrt av et folkevalgt kommunestyre på minimum elleve medlemmer som tar avgjørelser på vegne av kommunen. Kommunestyret ledes politisk av ordføreren, mens rådmannen (administrasjonssjefen) i de fleste kommuner leder administrasjonen i kommunen. Unntaket er Oslo og etterhvert noen andre store bykommuner, som har et politisk system som tilsvarer regjeringen og Stortinget på nasjonalt nivå. Der fungerer ordføreren som byens symbolske overhode (tilsvarende statsoverhode), mens et byråd (tilsvarende regjering) ledet av en byrådsleder (tilsvarende statsminister) styrer kommunen. De andre medlemmene av byrådet kalles byråder (tilsvarende statsråder) og leder byrådsavdelinger (tilsvarende departementer). Byrådet må ha tillit i bystyret, på samme måte som en regjering utgår fra Stortinget.
Det avholdes valg til kommunestyrene hvert fjerde år, det siste valget ble avholdt i 2019. Større kommuner har gjerne også bydelsutvalg, som blir valgt samtidig med kommunevalget og har begrenset myndighet til å styre eller rådføre kommunen etter regler satt av kommunestyret.
Kommunene har ansvar for blant annet renovasjon og tekniske tjenester, arealregulering, barnehage og grunnopplæring, samt befolkningens samlede sosial- og helsetilbud. Sistnevnte ansvar ble tildelt gjennom Samhandlingsreformen fra 1. januar 2012.
Kommunene kan kreve å få brev fra statlige organer i sin målform etter vedtak i kommunestyret.[9] Det er i dag 119 kommuner som har vedtak om bokmål og 88 om nynorsk, mens 150 kommuner regnes som språklig nøytrale[10], hvilket i praksis betyr at de i de aller fleste tilfeller benytter bokmål. Flere av kommunene som har nynorsk målform har vedtak om valgfri målform for de ansatte, noe som i praksis betyr at kommunene er nøytrale. Dette gjelder blant annet Hemsedal og Åmli.[11][12]
I tillegg til norsk er 13 kommuner en del av forvaltningsområdet for samiske språk, hvor samisk er likestilt med norsk som administrasjonsspråk i kommunen.[13] Porsanger og Storfjord kommune har i tillegg kvensk som administrasjonsspråk, noe som gjør dem til de eneste trespråklige kommunene i Norge.