Norsk landbruk
Primærnæring i Norge / From Wikipedia, the free encyclopedia
Landbruk er en fellesbetegnelse for næringsgrenene jordbruk og skogbruk. Jordbruk har jord som produksjonsgrunnlag og omfatter dyrkning av jordbruksvekster, hagebruksvekster og husdyrhold til en rekke formål for mennesker og dyr.
Landbruket i Norge kom fra Mesopotamia, spredde seg nordover, inn i Europa og videre til et område rundt Oslofjorden omkring 3700 f.Kr. Det ble et skifte fra jegersamfunn til et jordbrukssamfunn. Kornproduksjon var grunnlaget for det meste av det de spiste, men var utsatt for klimasvingninger. Før industrialiseringen av Norge bodde de fleste på landsbygda med naturalhusholdning. Innbyggerne spiste det de dyrket eller fanget, og byttet til seg det de ellers trengte. Kostholdet besto for det meste av flatbrød, grøt, kjøtt og melkeprodukter. De som bodde ved kysten, eller ved vann og vassdrag, spiste også mye fisk. Måten de produserte maten på, var nesten uendret fra vikingtiden til 1700 – 1800-tallet. Da ble poteten tatt i bruk i Norge og ble en viktig jordbruksvekst. Den ble en viktig årsak til den sterke befolkningsveksten Norge hadde på den tida. En annen grunn til den sterke framgangen i jordbruket på 1800-tallet var at bøndene fikk mer kunnskap om jordbruk, de fikk nye arter og sorter, og de fikk tilgang på tekniske hjelpemidler. De fikk kunstgjødsel tidlig på 1900-tallet, men det ble først tatt i bruk i stort omfang etter andre verdenskrig.
For tusen år siden bestod kostholdet i Norge i liten grad av hagebruksvekster, men det er kjent at det ble dyrket løk, kvann og grønnsaksvekster i vikingtida. Det ble etablerte flere klostre i Norge etter år 1100, og de la stor vekt på å produsere plantekost. Kunnskapen om hagebruket spredde seg fra rundt klostrene. Den første fruktproduksjonen kom noe seinere.
Skogen har alltid vært viktig for befolkningen i Norge. Den er brukt til ved og materialer til hus og gjerder, samt redskaper. På 15-1600-tallet ble det en endring i bruken av skogen. De store bergverkene i Norge trengte mye ved for å bryte malm og smelte den om til metaller. Dette gikk hardt utover skogen, og den var i dårlig forfatning tidlig på 1900-tallet.
Det er årene etter 1950 det ble store endringer i norsk landbruk, både for åkerbruk med korn og eng, for hagebruk, for husdyrhold og for skogbruket. Antall årsverk knyttet til landbruket ble sterkt redusert, og antall driftsenheter ble redusert fra ca. 200 000 til ca. 40 000 i disse årene. Denne endringen skyldes en sterk grad av mekanisering og større driftsenheter. Hesten ble byttet ut med traktoren som trekkraft. I tillegg er handelsgjødsel og plantevernmidler er tatt i bruk i stor grad i åkerbruket. Produksjon av korn ble doblet for kornproduksjon fra 1960 til 1980 grunnet større areal og større avlinger. Ikke alle bønder ønsker å være med på denne intensive produksjonsformen. I Norge var det i 2012 2590 gårdsbruk med 503 611 dekar som driver etter økologiske regler.
Visuelt er det ikke store endringer fordi gårdene med våningshus og driftsbygninger ligger der som før. Forskjellen er at på mange av gårdene driver ikke bonden jorda selv lenger, jorda er leid bort til en bonde i nærheten som har store maskiner med stor kapasitet. Husdyrproduksjonen foregår i større besetninger, mens det totale tall husdyr ikke har endret seg like mye da produksjonen per dyr har økt. I hagebruksproduksjonen har gartnerne færre vekster, men store kvanta. Norsk hagebruksproduksjon har økt betydelig i denne tidsperioden selv om importen også har økt. Folk spiser mer grønt og bruker mer blomster og planter. For skogbruket er også endringene store etter 1950 ved at skogeierne har gått fra plukkhogst til flatehogst, og at hogst og utkjøring av trevirke i stor grad skjer med store maskiner.
Den endringen norsk landbruk har gjennomgått etter 1950 fører til endringer i kulturlandskapet. I marginale strøk hvor gårdene ligger mer spredt, vil det være vanskeligere å få store rasjonelle driftsenheter. Jorda kan bli liggende ubrukt og vil være utsatt for gjengroing. Også utmark hvor mekanisk høsting er vanskelig, eller som ikke blir beitet av husdyr, vil endre seg. Biotoper som er avhengig av vedvarende skjøtsel og vedlikehold, gror igjen uten aktiv bruk. Landbrukspolitikken som føres i Norge, er viktig for denne utviklingen.
De fleste bøndene i Norge er selveiere av sine gårder. De kan være tilsluttet to næringsorganisasjoner, og de kan kjøpe sine driftsmidler og selge sine produkter gjennom en rekke ulike organisasjoner, samvirkebedrifter og private bedrifter. Landbrukspolitikken har også endret seg mye etter krigen. Det ble brukt økonomiske virkemidler for å legge til rette for kornproduksjon i områder som var best egnet for det, mens husdyrproduksjonen økte i andre områder. I den årlige jordbruksavtalen mellom staten og de to næringsorganisasjonene, fastsettes ulike virkemidler som påvirker økonomien i de ulike produksjonene i landbruket.