Romerriket

Romerriket var en italisk sivilisasjon som vokste ut fra bystaten Roma i oldtiden, grunnlagt på Den italienske halvøy på 700-tallet f.Kr. I løpet av sin tolv århundre lange livstid endret den romerske sivilisasjonen seg fra å være monarki via republikk til å bli et keiserrike. Romerriket kom til å dominere Vest-Europa og hele området rundt Middelhavet gjennom erobring og assimilering. Fra å begynne som en enkel bosetning, ekspanderte Roma til et av de største riker i den antikke verden med et beregnet folketall på mellom 50 og 90 millioner innbyggere (grovt sett 20 prosent av jordens befolkning)[1] og dekket et område på rundt 5 millioner km² på sitt høydepunkt i året 117 e.Kr.[2][3]

Via erobring og assimilering kom Romerriket til å dominere sørlige og vestlige Europa, Anatolia, Nord-Afrika, og deler av nordlige og østlige Europa. Roma dominerte alle områder langs Middelhavet, og var en av de mektigste faktorene i den antikke verden. Det er ofte gruppert inn i den klassiske antikken sammen med antikkens Hellas, og deres sammenlignbare kultur og samfunn blir betegnet som den gresk-romerske verden.

Antikkens romerske samfunn har bidratt til utviklingen av moderne regjering, lov, politikk, ingeniørkunst, kunst, litteratur, arkitektur, teknologi, krigføring, religion, språk og samfunn. Som en høyt utviklet sivilisasjon profesjonaliserte og ekspanderte romerne sitt militære system og skapte et regjeringsystem kalt res publica, «offentlig affære», som er inspirasjonen for de moderne republikker,[4][5] blant annet USA og Frankrike. Romerriket oppnådde imponerende teknologiske og arkitektoniske prestasjoner, som byggingen av et omfattende system av veier og akvedukter, foruten også byggingen av store monumenter, palasser og offentlige bygg.

Ved slutten av republikken (27 f.Kr.) hadde Roma erobret alt land rundt Middelhavet og bortenfor: dets rike strakte seg fra Atlanterhavet til Arabia og fra munningen av Rhinen til Nord-Afrika. 721 år med romersk-persiske kriger begynte i 92 f.Kr. med den første krigen mot Partia. Det ble den lengste konflikt i menneskehetens historie, og fikk store og varige effekter og konsekvenser for begge riker. Under Trajan nådde riket sitt territoriale høydepunkt. Republikanske skikker og tradisjoner begynte å forvitre i keisertiden, da innbyrdeskriger ble en vanlig innledning ved etableringen av en ny keiser.[6][7][8] Utbryterstater, slik som det palmyrenske riket, kunne midlertidig dele riket i løpet av krisen i det tredje århundret.

Svekket av indre ustabilitet og angrepet av ulike migrerende folk og grupper, brøt den vestlige delen av riket opp i uavhengige kongeriker i løpet av 400-tallet. Oppløsningen blir av historikere regnet som skillet mellom den antikke perioden og senantikken, forløperen til middelalderens Europa.