Sakprosa
litterær sjanger / From Wikipedia, the free encyclopedia
Sakprosa er i hverdagslig språkbruk alle tekster som ikke er skjønnlitteratur – alle de tekstene i samfunnet som ikke uten videre kan kalles romaner, noveller, dramatikk eller lyrikk. Sakprosa kan også kalles faglitteratur. Sakprosa som har som mål å være til praktisk hjelp omtales ofte som brukslitteratur.
Sakprosa er i vid forstand tekster som mottakeren har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten. Sakprosa tekstene kan både være muntlig eller skriftlig. Nyere teknologi som smarttelefoner og internett utvikler og forandrer mange sakprosasjangere.
Det norske Kulturrådets innkjøpsordning for sakprosa har benytter følgende definisjon av sakprosa: «litterære tekster som adressaten har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten, skrevet i en essayistisk, fortellende, resonnerende, opplysende eller argumenterende form, av én eller flere forfattere og for et allment publikum»[1]
Skillet mellom sakprosa og skjønnlitteratur er først og fremst bestemt av forholdet mellom teksten og en ikke-tekstlig (bevissthetsmessig, sosial og naturlig) virkelighet. Hva som forventes av leserne av sakprosatekstene at det som blir hevdet om virkeligheten i dem, er sant eller i hvert fall sannsynlig på det tidspunktet teksten ble til. Sakprosatekster er ikke fiksjoner eller fri dikting. I sakprosatekster kan det vises til andre tekster (for eksempel juridiske), men da på en måte som er dekkende i forhold til teksten det vises til, den såkalte kilden.[2] En bruksdefinisjon er at «en sakprosatekst er en tekst som adressaten, ut fra sine forventninger, oppfatter som direkte utsagn om virkeligheten. Forventningene skapes blant annet ut fra den sammenhengen teksten inngår i».[3]