Sivilingeniør
akademisk grad innen tekniske fag From Wikipedia, the free encyclopedia
akademisk grad innen tekniske fag From Wikipedia, the free encyclopedia
Sivilingeniør (forkortet siv.ing.)[1] er en profesjon og en tidligere akademisk grad. Tittelen, som er beskyttet,[2] betegner i Norge en person som har studert teknologi til tilsvarende mastergrad ved universitet eller høyskole, gitt at graden inneholder en viss mengde studiepoeng i teknologiske eller naturvitenskapelige fag.[3] Det er to veier for å bli sivilingeniør. Enten gjennom en 5-årig utdanning, eller etter 3-2 modellen. En 3-årig bachelorgrad i ingeniørfag etter rammeplanen eller annen likeverdig utdanning kan sammen med en 2-årig mastergrad oppfylle de faglige kravene.[3] Et typisk studieløp vil da være en 3-årig bachelorgrad i teknologi, for å så bygge videre (gjerne med jobberfaring) med en 2-årig mastergrad i teknologi, naturvitenskap, eiendom, økonomi, eller en kombinasjon av de nevnte. Alternativt kan en bli sivilingeniør ved et femårig integrert studium, for eksempel ved en 5-årig mastergrad i Produktutvikling og Produksjon, eller Kybernetikk og Robotikk ved NTNU [4].
Kandidater med en engelsk Bachelor grad, f.eks B.Sc., B.Tech, B.A., B.Eng. hadde tidligere rett til å kalle seg sivilingeniør, se: Regler om rett til å bruke tittelen sivilingeniør for kandidater med utenlandske eksamener og grader. Fastsatt ved kongelig resolusjon 26. oktober 1960, med endringer 18. desember 1970.
Betegnelsen sivilingeniør bør ikke oversettes direkte (til for eksempel «civil engineer»), da dette på mange språk, deriblant engelsk og fransk, mer generelt betegner en byggingeniør med vilkårlig akademisk grad.
En sivilingeniør er kvalifisert til å arbeide med flere forskjellige fagområder i offentlig og privat sektor, blant annet:
Som en konsekvens av tilpasninger til internasjonale forhold gjennom Bologna-prosessen får nyutdannede kandidater i dag tittelen master i teknologi heller enn siv.ing. Denne standarden ble vedtatt i 2002, som et resultat av Kvalitetsreformen. Ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet ble dette imidlertid sterkt kritisert, og 9. desember 2003 ble det vedtatt at kandidater fra teknologistudiene ved NTNU får graden Master i teknologi/sivilingeniør.[5] På den engelskspråklige utgaven av vitnemålet er tittelen Master of Science. Også Norges miljø- og biovitenskapelige universitet opererer med graden Master i teknologi for den som tidligere ble kalt «sivilingeniør»[6]. I den senere tid har det nå blitt ryddet i kravene for å bruke siv.ing-tittelen etter press fra institusjoner som NTNU og NMBU [7]. Derfor åpnet departementet i 2016 for at institusjonene selv kunne bruke de gamle betegnelsene, slik at en ferdig kandidat fra fagområdet teknologi fikk graden Master i teknologi/sivilingeniør foran studieprogrammets betegnelse [8]. Det er utdanningsinstitusjonene som tildeler de ferdige kandidatene retten til å bruke tittelen[9]. Kriteriene er ikke lovregulert, men i praksis vedtatt gjennom samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene[10].
Inntil 1999, kunne man med en Bachelor of Science-grad, om utdanningen oppfylte visse krav til innhold og omfang, få rett til å bruke sivilingeniørtittelen.[11]
For å kvalifisere til opptak på femårig masterprogram kreves det generell studiekompetanse med matematikk R2 (3MX) og Fysikk 1 (2FY), 2-årig teknisk fagskole og R2 eller fullført 1-årig forkurs for ingeniør- og maritim høgskoleutdanning.[12] NTNU har fra 2007 innført en forsøksordning hvor det kreves minimum karakteren 4 i R2 for å kvalifisere til studiet.
En master i teknologi/sivilingeniørutdanning skiller seg fra en ren vitenskapelig utdanning ved at utdanningen inneholder en viss bredde innen fag som økonomi, matematikk, ledelse, fysikk, kjemi og teknologiske fag.
For å bli master i teknologi/sivilingeniør kan man studere ved Universitetet i Oslo, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås, Universitetet i Agder,Universitetet i Bergen, Universitetet i Stavanger, Universitetet i Tromsø, Universitetet i Sørøst-Norge Høgskolen i Narvik, Høgskolen i Telemark, Høgskolen i Ålesund, Høgskolen i Vestfold, Høgskolen i Buskerud og Høgskolen i Østfold. Man kan bli sivilingeniør enten ved å velge et 5-årig løp eller ved å ta først en 3-årig ingeniørutdannelse, med full fordypning i matematikk for så bygge videre med en 2-årig mastergrad.
Sivilingeniører kan spesialisere seg innenfor følgende fagområder:
Etter fullført sivilingeniørutdanning kan man ta en doktorgrad (PhD). Dette er normert til 3 års fulltidsstudier, eller 4 års studier inkludert 25 % undervisningsplikt.
For å kunne få undervisningsstillinger i skolen, f eks som lektor må man ha påbygning med praktisk-pedagogisk utdanning (PPU). Dette tar 1 år på fulltid eller 2 år deltid ved siden av jobb.
Flere sivilingeniører tar også videreutdanning innenfor økonomi og ledelse, gjerne en MBA grad, eller lignende studier, som Master of Technology Management (MTM) ved NTNU.
I Sverige er graden Civilingenjör 5-årig, og består enten av et 5 årig studieløp, eller 3 + 2 år. Tradisjonelt har Chalmers i Göteborg, Lunds tekniska högskola, (LTH), i Lund og Kungliga Tekniska Högskolan (KTH) i Stockholm stått for flesteparten av de uteksaminerte svenske sivilingeniørene.[trenger referanse]
I Danmark er graden Civilingeniør også 5-årig, og består av enten et 5-årig studieløp, eller 3+ 2 år slik som i Norge og Sverige. Danmarks Tekniske Universitet (DTU) er den mest kjente institusjonen som utdanner sivilingeniører i Danmark.
Ved tyske universiteter finnes graden Diplom-Ingenieur, forkortet Dipl.-Ing. og oversatt til norsk som diplomingeniør. Graden tilsvarer norsk sivilingeniør eller mastergrad. Ikke minst på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet fikk mange norske studenter denne graden ved tyske universiteter. I USA finnes det ingen utdanning som direkte tilsvarer den norske sivilingeniørgraden, men normalt studerer man først 4 år til en Bachelor of Science grad innen electrical/mecanical/civil/etc. engineering. Denne graden må være godkjent av ABET, som akkrediterer ingeniørutdanning i USA. Etter fullført B.Sc grad kan man enten studere rett til en Ph.D.-grad, noe som normalt tar 6 år, eller man kan studere til en M.Sc grad. Dette tar normalt 1,5 til 2 år, slik at total studietid frem til en M.Sc grad er 5,5 til 6 år. En amerikansk Master of Science-grad (basert på en ABET akkreditert BSc), vil derfor kunne sammenlignes med en norsk sivilingeniørgrad innen samme fagområde.
Tittelen har blitt gitt siden 1949,[14] og opprinnelig var det Norges tekniske høgskole (nå NTNU) som hadde enerett på å utdanne sivilingeniører i Norge. Frem til og med kullet som ble tatt opp ved NTH i 1996, var sivilingeniørutdanningen 4,5 år lang.
Fra 1985 kunne alle universiteter og enkelte høyskoler også tildele graden.[14] Norges landbrukshøgskole (NLH) i Ås, som nå har blitt til Norges Miljø- og biovitenskap (NMBU) og Universitetet i Tromsø ga sivilingeniørerutdannelse av henholdsvis 5 og 4,5 års varighet. Ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen kunne man få sivilingeniør-graden istedenfor cand.scient.-graden om utdannelsens innhold oppfylte visse krav.[15]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
